Baldermetoden – forskningsbasert

Har du noen gang lurt på hvor alle helsegjennombruddene som det rapporteres om i media blir av? Med alle oppslagene om lovende metoder eller funn om for eksempel hva som kan kurere kreft, burde det ikke vært langt mindre sannsynlighet for å dø av kreft enn det som faktisk er tilfellet?

John Ioannidis er kanskje den som har fått aller mest oppmerksomhet når det gjelder å belyse hvordan dagens forskning fungerer, og hvorfor mange lovende funn til syvende og sist ikke viser seg å holde stikk. Hans artikkel «Hvorfor de fleste medisinske funn er feil» er den mest nedlastede artikkelen noensinne fra PLOS Medicine – et av de mest anerkjente medisinske tidsskriftene som finnes.

Artikkelens tittel vitner imidlertid ikke om at forskere innen medisin er spesielt håpløse, men snarere om at måten medisinsk forskning er organisert på gjør at det er lett å komme til feil konklusjoner. En del av grunnen til dette har med ren statistikk å gjøre (som for eksempel det faktum at 5 % sannsynlighet for at et forskningsfunn er feil, «aksepteres» som et signifikant funn), mens publikasjonsskjevhet, forskningsjuks, slurv og for øvrig dårlig designede og gjennomførte studier også spiller en rolle.

Med andre ord skal man ha tungen rett i munnen når man vurderer forskningsresultater. At «de fleste medisinske funn er feil» betyr altså ikke at man ikke skal stole på den medisinske forskningen, det gjelder bare å bruke den på riktige måte til å bestemme seg for hva som er riktig å gjøre med den enkelte pasient.

Forståelsesbasert medisin
Såkalt «evidensbasert (dokumentasjonsbasert) medisin», som Ioannidis først og fremst tar et oppgjør med, blir mindre «farlig» dersom man kombinerer dette med vitenskapsbasert (forståelsesbasert) medisin. Forenklet sagt betyr vitenskapsbasert medisin at det er forståelsen for hvilke mekanismer som er involvert i sykdomsprosessene som står i førersetet. Dersom mekanismen bak effekten av et stoff, det være seg et registrert legemiddel eller en urt, er godt beskrevet og den passer godt inn i hva man mener er årsaken til en sykdom, og eventuelt kostnader og risikoer ved bruk av stoffet vurderes som lavt – eller det finnes få andre behandlingsalternativer for den gitte sykdom – bør det ikke være så strenge krav til hvilken dokumentasjon som foreligger fra kontrollerte, store utprøvningsstudier (evidensbasert medisin) før medisinen brukes mot sykdommen.

Slik vitenskapsbasert medisin skal imidlertid på ingen måte brukes til å forsvare fortsatt bruk av metoder som har vist seg ineffektive. Det finnes derfor ingen unnskyldning for å gå bort i fra praksiser som viser seg ikke å ha den effekten man tror den har. Dette skjer derimot langt i fra alltid. I en oversiktsartikkel fra 2009 ble det funnet at omtrent halvparten av etablerte metoder innen medisinen hvor det hadde blitt gjennomført minst én større, kontrollert medikamentuttestingsstudie som talte sterkt i mot behandlingsmetoden etter at metoden hadde blitt vanlig praksis, hadde det ikke ført til at vanlig praksis ble endret. (1)

På Balderklinikken
Med dette som bakteppe – hvordan går vi på Balderklinikken fram for å gjøre vår behandling forskningsbasert?

Slik som nevnt i punkt en av Baldermetoden er vår behandling årsaksrettet. I dette prinsippet alene ligger det at behandlingen (også) er vitenskapsbasert, og dermed er sannsynligheten mindre for å utføre behandlinger som er feil eller skadelig.

Men først og fremst er vår behandling forskningsbasert fordi at vi forsøker å følge med på hva som publiseres av litteratur og hele tiden avstemmer dette med hva vi opplever fungerer og ikke fungerer i behandlingen av våre pasienter.

Der det ikke finnes publisert litteratur som kan si noe sikkert om en behandlingseffekt, gir vi i flere tilfeller behandling likevel fordi at summen av egne erfaringer og forståelsen av mekanismene for den aktuelle tilstand tilsier at fordelene er klart større enn ulempene.

Referanse

1. Vinay Prasad, Victor Gall, and Adam Cifu, “The Frequency of Medical Reversal,” Archives of Internal Medicine 171, no. 18 (October 10, 2011): 1675–1676, doi:10.1001/archinternmed.2011.295.

 

Publisert torsdag 8. august, 2013