Stor forskjell i anbefalinger i ulike land i Europa
Stråling fra basestasjoner, mobiltelefoner, wifi og annen type radiofrekvensstråling vurderes ikke som skadelig for mennesker av norske myndigheter – i de dosene som er vanlige i dagens samfunn. Det er imidlertid langt ifra slik at den vitenskapelige vurderingen av slik strålings helseeffekter er over. Dette kommer blant annet fram i denne forelesningen:

Provokasjonstester på mennesker – en stor mengde faktorer å ta hensyn til
En vanlig måte å teste om mennesker reagerer på  stråling for eksempel fra mobiltelefoner er å utsette mennesker som mener at de er eloverfølsomme for antatt mobilbrukshermende stråling i en begrenset periode. Dette gjøres uten at forsøkspersonen vet om han eller hun blir utsatt for stråling. Eventuelle symptomer og intensiteten på symptomene som måtte oppstå registreres, og sammenlignes med en periode der forsøkspersonen ikke blir utsatt for stråling.

Allerede i forkant av at slike provokasjonstester gjøres på mennesker kan det «gå galt». Det er fordi at det er usikkert om man ender opp med å måle det man ønsker å måle. Det er flere faktorer som gjør at det å bare spørre om en person mener seg følsom for mobiltelefonbruk, og deretter utsette vedkommende for en slik test, ikke holder vitenskapelig sett:

Forskerne – ikke forsøkspersonene – har ansvaret
For det første, forsøkspersonen vet ikke akkurat hva som framprovoserer symptomer. Det er ikke opp til forsøkspersonen å utforme forsøket – det er det forskene som skal ha full kontroll på. Forskerne må dermed ta hensyn til mulige feilobservasjoner av forsøkspersonene. Kanskje inntraff de første symptomene personen opplevde ved bruk av mobiltelefon i starten bare når personen var i nærheten av wifi – samt en rekke andre kilder til stråling – samtidig. Dersom hodepine eller andre symptomer dengang oppsto noen ganger mens vedkommende snakket i mobiltelefon, men aldri ellers, er det naturlig for denne personen å tenke at det er kun mobiltelefonbruk som fører til symptomene.

Selv om vedkommende senere skulle være på et sted hvor mobiltelefonen var den så godt som eneste strålingskilden, og denne personen likevel skulle få hodepine, er ikke dette spesielt rart. En årsak til det er et vekjent fenomen – betingingseffekter. Med andre ord, dersom smerter eller hva det måtte være som gir et sterkt sanseinntrykk, er forbundet med en spesifikk ting eller handling, kan dette etter hvert føre til at selve tingen eller handlingen bidrar til å gi symptomer, selv om stimuluset som undersøkes ikke lenger er tilstede, eller er svakere.

Eventuelt vil kombinasjonen av relativt svak stråling og betingingseffekt gi symptomer, mens ingen av delene alene vil gi det. De som gjennomfører forsøk må dermed anta at alle forsøkspersonenes forhåndsopplysninger om hva som gir plager kan være feilaktige, bortsett fra opplysningene om at de mener at de reagerer på et eller annet som har med stråling å gjøre.

Videre er det slik at personer som mener seg plaget av stråling i teorien kan reagere på ulike typer stråling. For eksempel kan forsøket gjøres ved at det sendes ut en signaltype/signalintensitet som tilsvarer den strålingen som en telefon vil sende ut når det er god forbindelse til en basestasjon, eller på en annen side, når det er en dårlig forbindelse. Jo dårligere forbindelse, jo sterkere signal vil mobiltelefonen sende med.

Det må også tas hensyn til individuelle forskjeller i reaksjonsmåter. For noen kan det være slik at effektene ikke kommer helt akutt, men at de kommer etter flere timer, etter en dag eller enda lenger. Hva så hvis en blindtest kommer allerede dagen etter at forsøkspersonen er utsatt for stråling? – Er det effektene av blindtesten man måler, eller er det effekten av gårsdagens stråling? Det samme gjelder for typen symptomer. Dersom forsøkspersonene ikke mener at de sover dårligere av slik stråling, hjelper det lite å måle søvnkvalitet.

Godt dokumentert?
En vitenskapelig komite oppnevnt av EU har nylig gjennomgått litteraturen på dette området. Til tross for at ingen studier har vært designet slik at de fleste av faktorene nevnt over har vært tatt hensyn til i en og samme studie, konkluderes det med at «for symptomer som har med mulige korttidseksponering for radiofrekvensfelt (minutter til timer), fører de konsistente resultatene fra en lang rekke studier til at det anses som godt dokumentert at radiofrekvensstråling ikke fører til slike effekter [det vil si symptomer som mange selv mener er forårsaket av stråling]».

Våre myndigheter, representert ved Statens strålevern, kommer heller ikke med noen tydelige reservasjoner når det gjelder kvaliteten på slike provokasjonstester, og skriver at «Vi konkluderer at vitenskapelige studier tyder på at EMF ikke er årsak til eller medvirkende årsak til helseplager tilskrevet EMF (el-overfølsomhet).» Det synes dermed som at Statens strålevern har en avventende holdning, og ikke ønsker å informere befolkningen før det finnes gode nok data som måtte vise tydelige skadeeffekter. I lys av den dårlige kvaliteten på forskningen som foreligger kan det stilles spørsmål om det er godt nok. En konklusjon der det tydelig poengteres at kvaliteten på studiene er altfor dårlige og at konklusjonen er svært usikker hadde syntes mer passende.

Effekter på sykdom
Det er en lang rekke sykdommer og kroppsfunksjoner som har blitt gjenstand for forskning når det gjelder effekter av (radiofrekvens-)stråling.  Å gjennomgå litteraturen på alle disse feltene er det ikke plass til her. Imidlertid vil det ses nærmere på sykdommen kreft, fordi det er noe av det det er forsket mest på.

WHO har klassifisert stråling fra mobiltelefoner som «mulig kreftfremkallende».

Statens stråleverns siste rapport om stråling kom i 2012, og konkluderer med at er liten usikkerhet knyttet til konklusjonen om at dagens bruk av trådløs teknologi ikke innebærer helserisiko. På nettsidene til Statens strålevern kan man lese at «Forskning knyttet til mobilbruk har pågått i snart 20 år. Den viser at det ikke er farlig for helsa å bruke mobiltelefon.» (Oppdatert februar 2014)

Det har for øvrig haglet med kritikk både av måten studier har vært gjennomført på som har vist økt kreftforekomst og de studiene som ikke har vist det.

Mens det er mulig at det det er tilfeldig at det observeres mer kreft i den strålingsutsatte gruppen i en gitt studie, eller at det er noe galt med oppsettet av studien slik at man ikke måler det man ønsker å måle, vil et økende antall studier som viser overhyppighet av kreft – selv om de måtte være i klart mindretall – innebære at under visse forhold vil slik stråling være kreftremkallende. Når det måtte være akseptert av myndighetene og av de fleste forskere, vil landskapet se helt annerledes ut. Da vil forskningen videre handle om hva som er trygge nivåer av (ikke-ioniserende) stråling. Med andre ord: Diskusjon vil da handle om grensen for hva slags strålebelasting som gir kreft – ikke om strålingen har slike effekter. En sannsynlig følge av en innrømmelse av at mobilstråling og annen lignende stråling gir kreft er at det vil være vanskelig å sette noen trygg nedre grense, og at om myndighetene skal gi råd som faktisk har en god sikkerhetsmargin betyr det at dagens bruk av mobilmaster, mobiltelefoner og wifi i stor grad må endres. Det kan bety store kortsiktige tap for teleselskaper og andre selskaper som direkte eller indirekte tjener penger på slik form for kommunikasjon. Det kan også gi kortvarig eller også langvarige effekter på produktiviteten i samfunnet for øvrig.

 

Studier på kreft og stråling
Det er gjennomført relativt mange studier på kreft og strålingseksponering fra mobiltelefoner – særlig på kreft i hjernen. Det er store metodiske utfordringer når det gjelder det å studere effektene av stråling på kreftforekomst. Den vanligvis lange latenstiden fra man blir utsatt for noe som virker kreftfremkallende og til man får kreft er én årsak til det. En annen årsak er at mobilbruk i studier på kreft som regel er basert på selvrapportering. Slik det kommer fram i Statens stråleverns rapport er det stor grad av feilrapportering når det gjelder egen mobilbruk.

Det er også slik at det ikke nødvendigvis er snakk om en klar dose-respons hva gjelder kreft og stråling. Det kan også være slik at kontinuerlig stråling – slik som fra basestasjoner – gir andre effekter enn av-og-på-stråling, slik som fra mobiltelefoner og wifi. Dette har blant annet den implikasjonen at selve bruken av mobiltelefon langt ifra trenger å være det eneste bestemmende (når det gjelder stråling) for om det utvikles kreft i hjernen eller annen type kreft, selv om strålingen fra andre kilder er klart lavere.

Det som imidlertid kan forventes er at kreftforekomsten i befolkningen øker over tid, i det minste dersom stråling har en relativt stor effekt på kreftforekomst. (Det kan imidlertid i teorien være slik at summen av andre livsstils- og miljøfaktorer som gir kreft, har hatt en nedgang i samme periode som strålingen har økt. Dermed kan strålingseffekten med hensyn til kreft maskeres.)

Det er nettopp når det gjelder en eventuell økning i kreftforekomst som er noe av det som diskuteres mest i disse dager. Lennart Hardell, som satt i WHOs ekspertkomitee som utarbeidet rapporten der det ble konkludert med at mobiltelefonstråling er mulig kreftfremkallende, mener at en slik økning kan påvises. Dette er noe som står i motsetning til det for eksempel Statens strålevern konkluderer med. Hardell hevder at flere av dataene som konklusjonene om at det ikke har vært noen økning i kreft i hjernen bygger på er direkte feilaktige. Dette gjelder blant annet tall hentet fra det svenske kreftregisteret. Samtidig viser data fra Danmark at det har vært en dramatisk økning i kreft i hjernen fra 2003 til 2012. Økningen er på 41,2 % hos menn og 46,1 % hos kvinner.

Har ikke-ioniserende stråling effekter på mennesket i det hele tatt?
93 av 100 utvalgte studier viser at slik stråling gir økt oksidativt stress.(1) Med andre ord er det klart at stråling langt under grenseverdiene har biologiske effekter.

Selv om tallet skulle vært klart lavere enn dette, betyr ikke det at ikke-ioniserende stråling ikke kan ha effekter på levende vesener, det betyr bare at studiedesignet ikke har klart å fange dette opp. Det kan dermed være at visse celletyper er mer mottakelige for strålingseffekter enn andre, at syke mennesker er mer utsatte enn friske, at visse typer lav-intensitetsstråling er mer skadelig enn andre typer, eller en lang rekke andre faktorer kan være bestemmende for hvilke resultater man får. Det kan også være snakk om rent forskningsjuks i noen studier, eller at det man forsøker å måle faktisk ikke blir målt – enten det er på grunn av manglende kunnskap, tilfeldigheter eller bevisst oppsett av et forsøk for at det ikke skal vise negative effekter. Men sannsynligheten for at et overveldende flertall av studiene som viser negativ effekt har direkte feil i studieoppsettet må anses som usannsynlig. Dermed burde det i stedet ha stått i Statens stråleverns rapport at «ikke-ioniserende stråling har uomtvistelige effekter på biologiske systemer. Det er imidlertid usikkert hva denne påvirkningen vil ha på symptomer og sykdom.»

Andre lands håndtering av strålingsproblematikken
I Sverige er eloverfølsomhet anerkjent som en funksjonsnedsettelse.

I Frankrike ble nylig en ny lov vedtatt som blant annet sier: Enhver reklame for mobiltelefoner må nevne, klart og tydelig, at det anbefales å bruke headset for å redusere stråling mot hodet. De som ikke oppfyller kravet vil få en bot på 75 000 euro.

Her er et intervju med en av de sentrale politikerne som fikk loven gjennom. Politikeren omtaler blant annet det utfordrende i å håndtere vitenskapelige spørsmål hvor det er stor uenighet om hva som er riktig – i en politisk setting.

Som det går fram av plakaten lenger oppe i artikkelen, gir Den østerrikske legeforeningen råd til befolkningen om å redusere eksponeringen for mobilstråling og annen stråling, herunder:

• Prinsipielt gjelder: Ring så lite og så kort som mulig! Bruk fasttelefon eller skriv SMS. Barn og ungdommer under 16 år skal kun bruke mobiltelefon i nødstilfeller!
• Ikke bær mobiltelefon nær kroppen på permanent basis (bryst- eller bukselomme) – Spesiell forsiktighet gjelder for gravide. For menn er det å ha mobiltelefonen i bukselomma en risiko for fruktbarheten.

Kan Project Loon bidra til å redusere stråling fra trådløs teknologi?

Andre linker om dette temaet

• Et innblikk i hvordan det er å leve med eloverfølsomhet, fra Australia.
• Omtale av den tyske forskeren som tidligere har vært svært skeptisk til at ikke-ioniserende stråling gir negative helseeffekter og som nylig gjennomførte en studie som viste økt kreftforekomst hos mus etter å ha blitt utsatt for mobiltelefonstråling.
• Fra tidsskriftet BMJ om hvordan en britisk lege mener strålingsspørsmålet må angripes i helsevesenet.
• Kan biologiske effekter av ikke-ioniserende stråling forklares av quantum criticality?

 

Referanse

1. Igor Yakymenko mfl., «Oxidative Mechanisms of Biological Activity of Low-Intensity Radiofrequency Radiation», Electromagnetic Biology and Medicine, 19. august 2015, 1–16, doi:10.3109/15368378.2015.1043557.