“Antioksidanter er bra for deg” har vært budskapet vi har hørt i lang tid. Selve ordet antioksidant vekker for mange mennesker bilder i hodet av sunn frukt, bær og grønnsaker og kanskje C-vitamin. 

Antioksidanter beskytter oss mot det som bryter oss ned – oksidanter, på lignende måte som når noe ruster. Vi vil jo ikke ruste. Tilførsel av ekstra med antioksidanter vil derfor være en god forsikring, er omkvedet. 

Antioksidanter kan gi negative effekter

Men denne historien holder ikke. Å tilføre antioksidanter i mengder utover det kroppen lager av antioksidanter selv eller du får i deg gjennom et vanlig, sunt kosthold gir oss langt ifra den helsebringende effekten som på mange måter er blitt lovet oss. Antioksidanter har i flere sammenhenger faktisk også vist seg å føre til sykdom og forverring av symptomer. Ja, du leste riktig – helt vanlige antioksidanter i form av kosttilskudd har gitt negative effekter i noen tilfeller. Og ikke fordi dosene med antioksidanter har vært ekstreme. 

Upresis bruk av begrepet antioksidanter

Det finnes riktignok mange stoffer som har antioksidantegenskaper, i det minste før stoffene spises og fordøyes, som har vist seg å gi gode helseeffekter. Men sentralt her er at stoffene også har andre egenskaper som ikke har noe direkte med antioksidanter å gjøre.

Ta blåbær for eksempel. Anthocyaniner, som blåbær er en god kilde til, påvirker kroppen blant annet gjennom å påvirke hvilke gener som uttrykkes og ved å hemme stoffer som har med betennelse å gjøre (1,2). Hvor stor andel av ønskede helseeffekter av blåbærinntak som har med antioksidanteffektene å gjøre og hvilken andel som har med andre effekter å gjøre er ikke enkelt å kvantifisere, men mengden ikke-vitamin-antioksidanter i blodet etter inntak av antioksidantrike matvarer er bare en tiendedel til en tusendel av det c-vitaminnivået man har om man har et gjennomsnittlig kosthold (3). Blodkonsentrasjonen av flavonoidene faller også raskt etter inntak. Med andre ord gir ikke et høyt inntak av såkalte antioksidantrike matvarer noen særlig økning av antioksidantmengden i blodet.

Å spise mye bær, grønnsaker, krydder og så videre for antioksidantenes skyld er altså lite effektivt: Du får ikke noen større økning i antioksidantmengden enn det du får gjennom en lavdose C-vitaminpille. 

Under presenteres funn fra ulike sykdommer og tilstander der antioksidanter har vært testet ut, for å gi et bredere bilde av forskningen på antioksidanter og hvordan de påvirker kroppen enn det som har vært hovedhistorien de siste årene. 

Antioksidanter og aldring

I løpet av de siste tiårene har flere store studier vist at antioksidanter ikke beskytter mot aldring eller reduserer risikoen for å dø i løpet av en gitt tidsperiode (4,5). Mange ulike argumenter har blitt nevnt som grunner til at disse funnene er blitt gjort, som at det er brukt feil type antioksidanter, for lave doser eller de har blitt gitt for kort tid. Men likevel, både dyre- og menneskestudier har samlet sett langt ifra gitt de effektene mange håpet på, og i flere tilfeller er de motsatte effektene blitt observert. 

Men hvorfor skulle antioksidanter hjelpe mot aldring i utgangspunktet? Den seneste forståelsen av hvordan aldring foregår er at det ikke er skader forårsaket av frie radikaler (som antioksidanter beskytter mot) som gir aldring, men at det er feil i hvordan genene våre uttrykkes som er hovedproblemet (6). Hvordan genene uttrykkes er det som avgjør hvor godt en celle fungerer. Faktisk har noen studier vist at en økning i oksidativt stress gir økt livslengde (7,8). 

Hvordan kan det være mulig? – Frie radikaler kan fungere som et godartet varsel som gjør at cellers forsvarsmekanismer, som reparasjonsproteiner, blir aktivert i større grad og beskytter våre celler mot aldringsrelaterte skader. Dette er noe av grunnen til at trening har helsefremmede effekter. Under trening produseres det økte mengder frie radikaler som følge av at cellene jobber hardere. Disse treningsframkalte frie radikalene stimulerer alle mulige slags reparasjons- og forsvarsmekanismer, slik at cellene i større grad kan beskytte seg selv neste gang du trener. I “mellomtiden” beskytter disse mekanismene deg mot aldring og aldringsrelaterte sykdommer. 

I tillegg til trening vet vi at matvarerer som grønnsaker, bær, og grønn te er sunne. Den klassiske hovedforklaringen for dette er at disse matvarene inneholder antioksidanter. Men dette stemmer ikke helt, av flere grunner. Én grunn til at sunn mat er sunn er ikke på grunn av antioksidanteffektene (de er som nevnt uansett lave), men fordi at slik mat inneholder stoffer som er litt giftige eller fordi de aktiverer gener (og dermed ulike prosesser) i cellene som gjør at de oppfører seg annerledes og dermed gjør seg klar til å beskytte seg til enda mer av slike “giftstoffer”. 

Antioksidanter og kreft

Fra studier på kreft er det gjort funn som viser at vanlige antioksidanter kan gi økt kreftutvikling (9-11). Det gir mening når vi vet at kreftceller produserer store mengder frie radikaler: Da kan antioksidanter ikke bare komme kroppens friske celler til nytte, men eventuelt være til relativt større nytte for kreftceller, som da i større grad kan beskytte seg mot seg selv.

På en annen side, selv om en lav mengde frie radikaler kan være nyttig, vil ikke det si at mengden frie radikaler ikke kan bli for stor. Det kan være at antioksidanter gitt til riktig tid og i bestemte doser kan ha en fordelaktig rolle ved kreft, men poenget her er at om man ikke har god kunnskap om hva man driver med bør man ikke ta tilskudd av antioksidanter i et forsøk på å behandle eller forebygge kreft. 

Antioksidanter og trening

Som nevnt skjer noen av de fordelaktige effektene av trening gjennom at det produseres økte mengder frie radikaler. I tråd med dette har det faktisk vært vist at tilskudd av antioksidanter har hemmet både helseeffektene av trening og treningens innvirkning på prestasjonsevnen (12,13). 

Antioksidanter og faste

Faste gir mer av frie radikaler, i det minste i forsøksdyr. Og interessant nok er dette en av grunnene til at faste gir gode effekter på helsa, for tilskudd av antioksidanter under faste har vist seg å hemme den livsforlengende effekten faste har (14). 

Samlet sett er det tydelig at det ikke kan sies at “antioksidanter beskytter deg mot frie radikaler og det er alltid bra”. Det som er tydelig, derimot, er at frie radikaler i flere tilfeller gir kroppen et bra stimulus til å bli sterkere. 

(Deler av denne artikkelen er basert på Why Antioxidants Don’t Slow Down Aging )

Referanser

1. Anthocyanins reduce inflammation and improve glucose and lipid metabolism associated with inhibiting nuclear factor-kappaB activation and increasing PPAR-γ gene expression in metabolic syndrome subjects 
2. Anthocyanins from Purple Corn Ameliorated Tumor Necrosis Factor-α-Induced Inflammation and Insulin Resistance in 3T3-L1 Adipocytes via Activation of Insulin Signaling and Enhanced GLUT4 Translocation  
3.  Consumption of flavonoid-rich foods and increased plasma antioxidant capacity in humans: cause, consequence, or epiphenomenon?
4. Multivitamin-multimineral supplementation and mortality: a meta-analysis of randomized controlled trials
5. Mortality in randomized trials of antioxidant supplements for primary and secondary prevention: systematic review and meta-analysis) 
6. Loss of epigenetic information as a cause of mammalian aging 
7. A Mitochondrial Superoxide Signal Triggers Increased Longevity in Caenorhabditis elegans | PLOS Biology
8.  Anti-aging effects of chlorpropamide depend on mitochondrial complex-II and the production of mitochondrial reactive oxygen species 
9. N-Acetyl Cysteine: A Warning Shot | Science | AAAS 
10. The antioxidant N-acetylcysteine protects from lung emphysema but induces lung adenocarcinoma in mice
11. Antioxidants Accelerate Lung Cancer Progression in Mice
12.  Antioxidants prevent health-promoting effects of physical exercise in humans   
13. Vitamin C and E supplementation blunts increases in total lean body mass in elderly men after strength training 
14. Glucose Restriction Extends Caenorhabditis elegans Life Span by Inducing Mitochondrial Respiration and Increasing Oxidative Stress – ScienceDirect

Du har kanskje fått det med deg? Medikamentet som gis via sprøyte og som gir stor vektnedgang. Medikamentet etterligner et «metthetshormon» (GLP-1) som kroppen produserer selv.

Medikamentet har nylig blitt testet ut i en av de lengste studiene som er gjennomført til nå, og effektene var svært gode.

I den 68 uker lange studien var det først etter omtrent et år at det var tendens til avflatning i vektnedgangen, men det skjedde ingen vektoppgang innen studien ble avsluttet. Vel og merke ble det også gitt kostholds- og treningsråd til deltakerne i studien, og personlig oppfølging en gang i måneden. Dette gjør at den totale vektnedgangen ikke kan sies å være på grunn av medikamentet alene, når det gjelder hvilke konkrete endringer som skulle gjøres.

En gruppe som i den samme studien fikk placebo etter først å ha fått medikamentet i 20 uker sier derfor mer om effekten av selve medisinen, uavhengig av andre råd som ble gitt. Forskjellen i vekt fra uke 20 til 68 mellom de som fikk medikamentet og de som ikke fikk det var på 15 prosent (altså 15 kg forskjell om utgangsvekten er 1oo kg), mens de som fikk medikamentet i alle 68 ukene totalt gikk ned 18 prosent. De som sluttet å få medisinen var altså nesten tilbake til utgangspunktet etter 68 uker.

De aller fleste som var med i studien hadde en kroppsmasseindeks på over 30 – altså fedme. Det innebærer at de fleste pasientene fortsatt hadde flere kilo å gå ned for å komme ned i normalvekt etter de 68 ukene.

Det mangler data på hva som er langtidseffekter av medikamentet, og i det man slutter å ta medikamentet går altså vekten oppover igjen. Etter omtrent et år uten medikamentet var vektoppgangen på seks kilo til tross for råd om kosthold og trening, og tett oppfølging av helsepersonell.

(Funnene i studien over har blitt bekreftet i en annen studie på samme medikament i en studie som ble publisert omtrent samtidig som den over, med omtrent samme resultater.)

Kan du «lure» kroppen for alltid?

De som har overvekt har som regel ikke mangel på GLP-1. Likevel fungerer det med tilførsel av GLP-1, slik som i studien over. Det gis dermed doser som er større enn det kroppen finner det for godt å produsere selv. Det er dermed grunn til å spørre seg hva som skjer når tilførselen pågår over tid. Vi vet fra studier på andre typer hormonbehandling at det kan oppstå resistens, slik som ved tilførsel av insulin. Dette innebærer at stadig større doser trengs for å få effekt, eller at det til slutt nesten ikke oppnås ytterligere effekter.

Den relativt raske vektoppgangen etter medisinstopp i studien over tyder på at medikamentet ikke er i stand til å reparere det underliggende som er galt når noen blir overvektige. Og det er neppe særlig overraskende heller, gitt at det er et «enkelt» hormon. Det er dermed livslang behandling det går mot for de som tar medikamentet og som ikke gjør andre endringer i tillegg. Det er også bivirkninger som flere som tar medikamentet opplever. Med andre ord bør det legges en plan for hva som skjer om medikamentet etter hvert ikke fungerer så godt, slik at den vektnedgangen som er oppnådd ikke langsomt blir reversert.

Det er også sannsynlig at andre endringer som gjør at kroppen fungerer bedre når det gjelder vektregulering vil bidra til at resistens mot GLP-1 har mindre sjanse for å utvikles, samt at vektreduksjonen i seg selv kan gjøre at det er lettere å få på plass vaner i hverdagen som bidrar til å opprettholde en god vektregulering av kroppen selv: Det kan være lettere å ha et sunt kosthold dersom man faktisk ser at vekten går nedover enn at det ikke skjer noe som helst med vekten. Eller, at medikamentet bidrar til å redusere spising av usunn mat på kvelden for eksempel. Og, vektnedgangen kan selvfølgelig være større om det gjøres kostholdsendringer i tillegg. Det burde ikke være noen grunn til å legge alle eggene i en kurv når det handler om å få en lavere fettmasse.

Et sunt kosthold er ikke bare «mer grønnsaker og mindre sukker»

Det er ikke få som starter med vektendringer uten en ordentlig plan for hva som skal gjøres eller som ikke følger det som er i tråd med oppdatert kunnskap om hva som gir varig vektreduksjon. Planen må også være tilpasset den enkeltes liv og kropp, inkludert psykiske aspekter. Både tidspunktene man spiser, hvor ofte og lenge man faster, hvor bearbeidet maten er (også grønnsaker kan gjøres usunne om de bearbeides for mye) og hvordan tarmfloraen fores kan også være faktorer å ta hensyn til for å få et kosthold som gir størst mulig sjanse for varig vektnedgang, for å nevne noe.

Hva er din plan for hvordan du skal gå varig ned i vekt med nye vektreduksjonsmedisiner? Og hvem skal du spørre for at planen skal bli best mulig?

En ernæringsveileder/ernæringsfysiolog er den rette å få veiledning av når det gjelder kosthold og hvordan du får tilpasset kostholdet til ditt liv.

En relativt ny studie kaster lys over mekanismer for utvikling av unormale matreaksjoner. Funnene kan endre forståelsen av hvordan magesmerter og irritabel tarmsyndrom oppstår.

I en studie publisert i Nature den 13. januar 2021 ble hypotesen om at bakteriell infeksjon kan føre til at det utvikles unormale reaksjoner testet (1). Studien ble gjennomført på mus. Musene ble utsatt for en tarminfeksjon med samtidig inntak av ovalbumin (en bestanddel av egg). Forskerne fant at gjentatt inntak av ovalbumin etter tarminfeksjonen førte til lokal mastcelleaktivering/økt IgE-utskillelse og symptomer som viscerale smerteresponser, diare og redusert passasjetid gjennom tarmen. Intradermaltest (hudtest) med ovalbumin ga ingen reaksjoner, noe som tyder på at IgE-aktiveringen er begrenset til tarmen. I den samme publikasjonen ble økt mastcelleaktivering også observert ved lokal eksponering for ulike matvarer hos forsøkspersoner med irritabel tarmsyndrom (IBS).

Hvorfor er funnene betydningsfulle?

Det er fra før kjent at det er økt mastcelleaktivering ved IBS, men det har inntil nå vært så godt som ingen direkte kunnskap om hva som setter i gang mastcelleresponsene. Det er imidlertid ikke uvanlig at kronisk IBS starter med infeksjon i mage-tarmkanalen, basert på pasienters egne observasjoner (2). Det er også vår kliniske erfaring ved Balderklinikken at mange pasienter opplever vedvarende plager fra mage-tarm etter matbårne infeksjoner, og at disse bedres ved eliminering av en rekke av de mest vanlige matvarene i kostholdet til den enkelte. (Dette følges opp med systematiske kostprovokasjoner for å avgjøre hvilke matvarer som gir reaksjoner.)

Såkalt eliminasjons- og provokasjonsdiett mener vi på Balderklinikken benyttes i for liten grad når det gjelder IBS, og anslag som presenteres for hvor mange som har unormale matreaksjoner kan være for konservative.

Det er også verdt å merke seg en rekke oppslag i media de siste årene der det hevdes at mange går på unødvendige dietter og bare innbiller seg at de reagerer på ulike matvarer. Det er liten tvil om at mange kan ha satt seg selv på et mer begrenset kosthold enn nødvendig, men det er nettopp derfor helsevesenet må sørge for ordentlig utredning og finne fram til hvilke matvarer som bør unngås og hvor lenge, og hvilke som ikke bør unngås. Leger og annet helsepersonell bør også vurdere å gjøre øvrige tiltak som eventuelt kan bidra til å gjenopprette toleransen for matantigener, slik som å behandle eventuelle mikrobiota-avvik i tarm.

Tegner et tydeligere bilde av sammenhengen mellom infeksjoner, smerte, matantigener og immunsystemet

Slik som det blant annet ble funnet i en annen studie i Nature (3) har ikke nociceptornevroner (smerteceller) bare smertefunksjoner. Det er også en nær forbindelse til bestemte deler av immunsystemet. Når bakterier som for eksempel Salmonella invaderer tarmslimhinnen via de såkalte M-cellene vil dette kunne oppfattes av smerteceller og gi en aktivering av disse cellene, som igjen fører til en reduksjon i antallet M-celler, og dermed færre inngangsporter for Salmonella. Det kan være smart at kroppen kobler smerte til ulike uønskede mikrober for da kan kanskje mat som inneholder disse mikrobene lettere unngås, fordi dyr og mennesker i noen tilfeller da kan koble at det er en sammenhengen mellom matinntaket og smertene.

Tilstedeværelse av matantigener samtidig med en infeksjon kan dermed tenkes å føre til at immunsystemet oppfatter matantigenene som en infeksjon, og at senere eksponering for slik mat både forklarer immunaktivering, smerte og flere øvrige symptomer etter matinntak. Kroppen synes altså å forveksle matvarer med bakterier selv lenge etter at de skadelige bakteriene er borte. 

Veien videre

Det er gjort relativt få studier på effekten av eliminasjons-provokasjonsdietter ved IBS, men de som er gjennomført viser gode kliniske effekter, slik som i studier av Jones (4), Nanda (5) og Stefanini (6).

Den nye kunnskapen presentert her, sammen med tidligere kjent kunnskap, kan bidra til at vedvarende magesmerter/IBS uten kjent årsak lettere kan forstås, og dermed også gjøre utredning og behandling mer målrettet.

Studien som er presentert her begrenser seg til mus, til én type matvare og én type infeksjon. Det kan likevel spekuleres i om ulike tarmmikrobiotaendringer, manglende stimulering av immunsystemet (på grunn av for «rene» omgivelser), et uheldig kosthold og andre miljøfaktorer kan trigge matreaksjoner uten at dette starter med en akutt tarminfeksjon.

Referanser

1. Aguilera-Lizarraga m fl (2021). Local immune response to food antigens drives meal-induced abdominal pain. Nature, 590, 7844:151-156.
2. Card, T m fl. (2018). Post-infectious IBS: Defining its clinical features and prognosis using an internet-based survey. United European Gastroenterol J, 6, 8:1245-1253.
3. Gerner, RR, Raffatellu, M (2020). Gut pain sensors help to combat infection. Nature, 580, 7805:594-595.
4. Jones, VA m fl. (1982). Food intolerance: a major factor in the pathogenesis of irritable bowel syndrome. Lancet, 2, 8308:1115-7.
5. Nanda, R m fl. (1989). Food intolerance and the irritable bowel syndrome. Gut, 30, 8:1099-104.
6. Stefanini, GF m fl. (1995). Oral cromolyn sodium in comparison with elimination diet in the irritable bowel syndrome, diarrheic type. Multicenter study of 428 patients. Scand J Gastroenterol, 30, 6:535-41.