Du har kanskje fått det med deg? Medikamentet som gis via sprøyte og som gir stor vektnedgang. Medikamentet etterligner et «metthetshormon» (GLP-1) som kroppen produserer selv.

Medikamentet har nylig blitt testet ut i en av de lengste studiene som er gjennomført til nå, og effektene var svært gode.

I den 68 uker lange studien var det først etter omtrent et år at det var tendens til avflatning i vektnedgangen, men det skjedde ingen vektoppgang innen studien ble avsluttet. Vel og merke ble det også gitt kostholds- og treningsråd til deltakerne i studien, og personlig oppfølging en gang i måneden. Dette gjør at den totale vektnedgangen ikke kan sies å være på grunn av medikamentet alene, når det gjelder hvilke konkrete endringer som skulle gjøres.

En gruppe som i den samme studien fikk placebo etter først å ha fått medikamentet i 20 uker sier derfor mer om effekten av selve medisinen, uavhengig av andre råd som ble gitt. Forskjellen i vekt fra uke 20 til 68 mellom de som fikk medikamentet og de som ikke fikk det var på 15 prosent (altså 15 kg forskjell om utgangsvekten er 1oo kg), mens de som fikk medikamentet i alle 68 ukene totalt gikk ned 18 prosent. De som sluttet å få medisinen var altså nesten tilbake til utgangspunktet etter 68 uker.

De aller fleste som var med i studien hadde en kroppsmasseindeks på over 30 – altså fedme. Det innebærer at de fleste pasientene fortsatt hadde flere kilo å gå ned for å komme ned i normalvekt etter de 68 ukene.

Det mangler data på hva som er langtidseffekter av medikamentet, og i det man slutter å ta medikamentet går altså vekten oppover igjen. Etter omtrent et år uten medikamentet var vektoppgangen på seks kilo til tross for råd om kosthold og trening, og tett oppfølging av helsepersonell.

(Funnene i studien over har blitt bekreftet i en annen studie på samme medikament i en studie som ble publisert omtrent samtidig som den over, med omtrent samme resultater.)

Kan du «lure» kroppen for alltid?

De som har overvekt har som regel ikke mangel på GLP-1. Likevel fungerer det med tilførsel av GLP-1, slik som i studien over. Det gis dermed doser som er større enn det kroppen finner det for godt å produsere selv. Det er dermed grunn til å spørre seg hva som skjer når tilførselen pågår over tid. Vi vet fra studier på andre typer hormonbehandling at det kan oppstå resistens, slik som ved tilførsel av insulin. Dette innebærer at stadig større doser trengs for å få effekt, eller at det til slutt nesten ikke oppnås ytterligere effekter.

Den relativt raske vektoppgangen etter medisinstopp i studien over tyder på at medikamentet ikke er i stand til å reparere det underliggende som er galt når noen blir overvektige. Og det er neppe særlig overraskende heller, gitt at det er et «enkelt» hormon. Det er dermed livslang behandling det går mot for de som tar medikamentet og som ikke gjør andre endringer i tillegg. Det er også bivirkninger som flere som tar medikamentet opplever. Med andre ord bør det legges en plan for hva som skjer om medikamentet etter hvert ikke fungerer så godt, slik at den vektnedgangen som er oppnådd ikke langsomt blir reversert.

Det er også sannsynlig at andre endringer som gjør at kroppen fungerer bedre når det gjelder vektregulering vil bidra til at resistens mot GLP-1 har mindre sjanse for å utvikles, samt at vektreduksjonen i seg selv kan gjøre at det er lettere å få på plass vaner i hverdagen som bidrar til å opprettholde en god vektregulering av kroppen selv: Det kan være lettere å ha et sunt kosthold dersom man faktisk ser at vekten går nedover enn at det ikke skjer noe som helst med vekten. Eller, at medikamentet bidrar til å redusere spising av usunn mat på kvelden for eksempel. Og, vektnedgangen kan selvfølgelig være større om det gjøres kostholdsendringer i tillegg. Det burde ikke være noen grunn til å legge alle eggene i en kurv når det handler om å få en lavere fettmasse.

Et sunt kosthold er ikke bare «mer grønnsaker og mindre sukker»

Det er ikke få som starter med vektendringer uten en ordentlig plan for hva som skal gjøres eller som ikke følger det som er i tråd med oppdatert kunnskap om hva som gir varig vektreduksjon. Planen må også være tilpasset den enkeltes liv og kropp, inkludert psykiske aspekter. Både tidspunktene man spiser, hvor ofte og lenge man faster, hvor bearbeidet maten er (også grønnsaker kan gjøres usunne om de bearbeides for mye) og hvordan tarmfloraen fores kan også være faktorer å ta hensyn til for å få et kosthold som gir størst mulig sjanse for varig vektnedgang, for å nevne noe.

Hva er din plan for hvordan du skal gå varig ned i vekt med nye vektreduksjonsmedisiner? Og hvem skal du spørre for at planen skal bli best mulig?

En ernæringsveileder/ernæringsfysiolog er den rette å få veiledning av når det gjelder kosthold og hvordan du får tilpasset kostholdet til ditt liv.

En relativt ny studie kaster lys over mekanismer for utvikling av unormale matreaksjoner. Funnene kan endre forståelsen av hvordan magesmerter og irritabel tarmsyndrom oppstår.

I en studie publisert i Nature den 13. januar 2021 ble hypotesen om at bakteriell infeksjon kan føre til at det utvikles unormale reaksjoner testet (1). Studien ble gjennomført på mus. Musene ble utsatt for en tarminfeksjon med samtidig inntak av ovalbumin (en bestanddel av egg). Forskerne fant at gjentatt inntak av ovalbumin etter tarminfeksjonen førte til lokal mastcelleaktivering/økt IgE-utskillelse og symptomer som viscerale smerteresponser, diare og redusert passasjetid gjennom tarmen. Intradermaltest (hudtest) med ovalbumin ga ingen reaksjoner, noe som tyder på at IgE-aktiveringen er begrenset til tarmen. I den samme publikasjonen ble økt mastcelleaktivering også observert ved lokal eksponering for ulike matvarer hos forsøkspersoner med irritabel tarmsyndrom (IBS).

Hvorfor er funnene betydningsfulle?

Det er fra før kjent at det er økt mastcelleaktivering ved IBS, men det har inntil nå vært så godt som ingen direkte kunnskap om hva som setter i gang mastcelleresponsene. Det er imidlertid ikke uvanlig at kronisk IBS starter med infeksjon i mage-tarmkanalen, basert på pasienters egne observasjoner (2). Det er også vår kliniske erfaring ved Balderklinikken at mange pasienter opplever vedvarende plager fra mage-tarm etter matbårne infeksjoner, og at disse bedres ved eliminering av en rekke av de mest vanlige matvarene i kostholdet til den enkelte. (Dette følges opp med systematiske kostprovokasjoner for å avgjøre hvilke matvarer som gir reaksjoner.)

Såkalt eliminasjons- og provokasjonsdiett mener vi på Balderklinikken benyttes i for liten grad når det gjelder IBS, og anslag som presenteres for hvor mange som har unormale matreaksjoner kan være for konservative.

Det er også verdt å merke seg en rekke oppslag i media de siste årene der det hevdes at mange går på unødvendige dietter og bare innbiller seg at de reagerer på ulike matvarer. Det er liten tvil om at mange kan ha satt seg selv på et mer begrenset kosthold enn nødvendig, men det er nettopp derfor helsevesenet må sørge for ordentlig utredning og finne fram til hvilke matvarer som bør unngås og hvor lenge, og hvilke som ikke bør unngås. Leger og annet helsepersonell bør også vurdere å gjøre øvrige tiltak som eventuelt kan bidra til å gjenopprette toleransen for matantigener, slik som å behandle eventuelle mikrobiota-avvik i tarm.

Tegner et tydeligere bilde av sammenhengen mellom infeksjoner, smerte, matantigener og immunsystemet

Slik som det blant annet ble funnet i en annen studie i Nature (3) har ikke nociceptornevroner (smerteceller) bare smertefunksjoner. Det er også en nær forbindelse til bestemte deler av immunsystemet. Når bakterier som for eksempel Salmonella invaderer tarmslimhinnen via de såkalte M-cellene vil dette kunne oppfattes av smerteceller og gi en aktivering av disse cellene, som igjen fører til en reduksjon i antallet M-celler, og dermed færre inngangsporter for Salmonella. Det kan være smart at kroppen kobler smerte til ulike uønskede mikrober for da kan kanskje mat som inneholder disse mikrobene lettere unngås, fordi dyr og mennesker i noen tilfeller da kan koble at det er en sammenhengen mellom matinntaket og smertene.

Tilstedeværelse av matantigener samtidig med en infeksjon kan dermed tenkes å føre til at immunsystemet oppfatter matantigenene som en infeksjon, og at senere eksponering for slik mat både forklarer immunaktivering, smerte og flere øvrige symptomer etter matinntak. Kroppen synes altså å forveksle matvarer med bakterier selv lenge etter at de skadelige bakteriene er borte. 

Veien videre

Det er gjort relativt få studier på effekten av eliminasjons-provokasjonsdietter ved IBS, men de som er gjennomført viser gode kliniske effekter, slik som i studier av Jones (4), Nanda (5) og Stefanini (6).

Den nye kunnskapen presentert her, sammen med tidligere kjent kunnskap, kan bidra til at vedvarende magesmerter/IBS uten kjent årsak lettere kan forstås, og dermed også gjøre utredning og behandling mer målrettet.

Studien som er presentert her begrenser seg til mus, til én type matvare og én type infeksjon. Det kan likevel spekuleres i om ulike tarmmikrobiotaendringer, manglende stimulering av immunsystemet (på grunn av for «rene» omgivelser), et uheldig kosthold og andre miljøfaktorer kan trigge matreaksjoner uten at dette starter med en akutt tarminfeksjon.

Referanser

1. Aguilera-Lizarraga m fl (2021). Local immune response to food antigens drives meal-induced abdominal pain. Nature, 590, 7844:151-156.
2. Card, T m fl. (2018). Post-infectious IBS: Defining its clinical features and prognosis using an internet-based survey. United European Gastroenterol J, 6, 8:1245-1253.
3. Gerner, RR, Raffatellu, M (2020). Gut pain sensors help to combat infection. Nature, 580, 7805:594-595.
4. Jones, VA m fl. (1982). Food intolerance: a major factor in the pathogenesis of irritable bowel syndrome. Lancet, 2, 8308:1115-7.
5. Nanda, R m fl. (1989). Food intolerance and the irritable bowel syndrome. Gut, 30, 8:1099-104.
6. Stefanini, GF m fl. (1995). Oral cromolyn sodium in comparison with elimination diet in the irritable bowel syndrome, diarrheic type. Multicenter study of 428 patients. Scand J Gastroenterol, 30, 6:535-41.

Balderklinikkens osteopat Linn Cathrine Øglænd har lang erfaring med behandling av muskel- og skjelettplager. Vi har stilt henne noen spørsmål om osteopati og hennes erfaringer med å jobbe med pasienter, særlig når det gjelder stressrelaterte plager.

Linn Cathrine, rett på sak, hvordan påvirker stress muskel- og skjelettsystemet?

Spenningsforhold i kroppen endrer seg i takt med hvordan vi har det. Ikke bare hodet, men også kroppen får aldri slappe helt av ved vedvarende stress, og spenningsmønstre kan sette seg over lengre tid og gi smertetilstander i muskel, skjelett, sener og bindevev.

Stress kan være positivt og dermed motivere oss til å yte vårt beste, men mange av oss har kronisk høyt stressnivå. Dette følger på mange måter med vårt moderne samfunn. Men stress påvirker mennesker forskjellig. Det som stresser én person påvirker ikke en annen person.

Når situasjoner og følelser som stresser oss ikke forsvinner eller ikke blir håndtert, men fortsetter over lang tid blir stresset negativt for helsen vår. Det må også sies at stress kommer i mange former. Traumer fra barndommen, en operasjon, en fysisk skade/ulykke – alt dette kan sette seg som stress i kroppen, selv om du ikke måtte se sammenhengene tydelig selv.

Hva er det mange ikke vet om osteopati, og som står helt sentralt for deg som osteopat?

Osteopati er en behandlingsform som ser på kroppen som en helhet. Osteopaten er opptatt av å finne årsaken til symptomene og å finne «spenningsmønsteret» til hver pasient. En feilfunksjon ett sted på kroppen kan kompenseres av kroppen og føre til smerter et annet sted på kroppen. Osteopatens oppgave er å finne denne sammenhengen og behandle årsaken. Målet for osteopaten er å forminske de gjeldende symptomer, men også forbedre den underliggende helsen slik at vevet så langt det er mulig kan få tilbake sin ønskede funksjon – slik at plagene ikke så lett vil gjenta seg. Osteopaten vil også kartlegge andre viktige faktorer som livssituasjon, stressnivå, søvnmønster, fysisk aktivitet, ergonomiske forhold på jobb eller hjemme for å få en helhetlig forståelse av dine plager.

Kroppen vil hele tiden tilpasse seg indre og ytre stressfaktorer og ved hjelp av osteopatibehandlingen vil akkumulering av påkjenninger og belastninger i kroppen gradvis avta. Veien til god helse og funksjon avhenger av at muskel- og skjelettsystemet, bindevevet, nervesystemet, sirkulasjonssystemet og livet ellers er i balanse. Dette er kjernen i osteopati.

Osteopaten baserer seg på en detaljert medisinsk historie fra pasienten, etterfulgt av en grundig manuell undersøkelse og behandling, hvor man vektlegger sammenhengene mellom fysiske, psykiske og sosiale faktorer som påvirker helsen vår.

Osteopaten har en trygg og skånsom tilnærming og benytter mange forskjellige manuelle teknikker som mobilisering og korrigering av ledd og avspenning av muskulatur og bindevev. Osteopaten behandler bindevevsnettverket i kroppen. Bindevevet finnes i hele kroppen vår og omslutter alle strukturer i kroppen som muskler, ledd, indre organer, blodårer, lymfeårer og nerver.

Kranialbehandling er en del av osteopati. Dette er en subtil teknikk innen osteopati. Likevel vil behandlingen ofte oppleves som mer dyptgående, og at man dermed vil kunne finne den dypere årsaken til en plage. Det er en effektiv og skånsom behandlingsform som inkluderer og behandler hele kroppen.

Er osteopater autorisert helsepersonsell?
Norske osteopater har en fireårig heltidsutdannelse. I 2012 ble osteopatiutdanningen i Norge ved Norsk Helsehøyskole avdeling osteopati godkjent i 2012 av NOKUT (Nordisk Organ for Kvalitetssikring av Utdanning) I desember 2020 vedtok Stortinget at osteopater skal autoriseres som helsepersonell.

Osteopatibehandling har godt dokumentert helseeffekt og osteopatibehandling bidrar hvert år til å redusere sykefravær og gi bedre livskvalitet for tusenvis av nordmenn.

Hva er din personlige erfaringer av hvordan du hjelper dine pasienter?

Pasienter kan komme tilbake etter behandling og si at de føler seg mer ’på plass i seg selv’, ikke bare fysisk men også mentalt, en følelse av ro, tilfredshet og tilstedeværelse.

Jeg har pasienter med flere ulike plager, og plagene trenger ikke oppleves som «kroppslige». I tillegg til muskulære plager som smerter i nakke, rygg, skulder og arm kommer pasienter til meg med blant annet uro, søvnløshet, hodepine, plager relatert til pust, anspenthet, angst og depresjon.

Som osteopat avspenner jeg muskulatur og bindevev og bruker teknikker for å øke bevegeligheten i ledd som har nedsatt bevegelighet. I tillegg til mindre spenninger og reduksjon av smerter i muskler og skjelett rapporterer mange pasienter også at behandlingen virker avslappende og at de opplever mer ro i kroppen. Pasienter kan komme tilbake etter behandling og si at de føler seg mer ’på plass i seg selv’, ikke bare fysisk men også mentalt, en følelse av ro, tilfredshet og tilstedeværelse.

Det er viktig for meg som osteopat å se hele mennesket og se pasienten i sammenheng med livssituasjon for finne den beste behandlingsplanen. Jeg er opptatt av å bevisstgjøre pasienten på hva de kan gjøre på egenhånd, om det er endring av livsstil (og endring av selve livet!), stressnivå, fysisk aktivitet eller avspenningsøvelser.