Skrevet av lege Ragnhild Skari Iuell, Balderklinikken
Richard Davison sa på et foredrag jeg var på i vår at «Well-being is a skill».
Dette forundret meg en del, men gjorde også at jeg gjorde meg noen refleksjoner om mitt eget liv, og det jeg har sett i min jobb som lege.
Jeg ser jo ofte at pasienter med alvorlig sykdom som for eksempel kreft kan ha en veldig god livskvalitet, mens andre med samme lidelse eller friskere pasienter sliter desto mer med mye grubling og stress.
Kanskje handler det derfor en del om hvordan vi forholder oss til det som skjer med oss og ikke så mye om hva som egentlig feiler oss?
I mitt daglige virke som lege på Balderklinikken, Lovisenberg psykiatriske poliklinikk og på Modum bad møter jeg mange sterke, flotte mennesker som har strukket seg langt. Mange tar kontakt fordi de er utmattede, har lite overskudd, sover dårlig og har forskjellige plager fra både kropp og sinn.
Lærer å ta vare på andre, men ikke på en selv
Hvorfor er det slik at så mange av oss er så lite flinke til å ta vare på oss selv og kjenne etter hva vi trenger før det er for sent? Jeg mener at mye av årsaken finnes i det samfunnet vi lever i. Vi måles og måler oss selv utifra hva vi gjør og presterer.
På medisin studiet lærte jeg mye om anatomi, fysiologi, sykdom og å ta vare på andre, men ingenting om ta vare på meg selv. Det betyr at de fleste av oss kanskje må trene på den ferdigheten det er å kjenne etter hvordan vi har det og hva vi trenger. Ofte er vi så «i farta» og på autopilot at vi ikke merker at noe er galt før kroppen plutselig ikke samarbeider mer. Vi blir urolige, slitne, sover dårlig, får forstoppelse eller blir deprimerte. Vi har glemt hva vi liker og er mye i «toppen». Kanskje har vi ikke noe relasjon til kroppen i det hele tatt.
Den akutte stress reaksjonen går pga overbelastning over i en kronisk fase. Det blir som en kronisk stress respons med alarmen på hele døgnet. Toleransevinduet blir stadig smalere og mange blir fortere lei seg og mer irriterte. Hjernen vår blir hyperaktiv og er sjelden på samme sted som kroppen. Dette kalles splitttet oppmerksomhet og er typisk for en kronisk stressrespons. Noen vil kanskje kalle det «slitne binyrer», adrenal fatigue, utbrenthet eller dysfunksjonell stressrespons.
Hva kan vi gjøre?
Jeg er av den oppfatning – både som menneske og lege – at det går an å nærme seg selv og pasienter med en helhetlig tilnærming. Gjerne tegne en livslinje – hva har skjedd når?
Interessante spørsmål kan være:
- Hvor mye skal jeg sove for å ha bra energi?
- Hva, hvordan og hvor ofte må jeg spise for å ha det godt?
- Hvordan kan jeg ta vare på kroppen min og legge til rette for at den virker best mulig for det jeg trenger den til?
- Hva og hvem fyller meg med energi, og hva og hvem tapper meg?
- Er det noen store stressorer som jobb, familie eller sykdom jeg må se litt mer på? Eventuelle endringer jeg kan ha nytte av?
- Skal jeg starte med en form for stressmestring?
Det jeg kanskje selv har vært ekstra opptatt av og hatt masse glede av er å trene på tilstedeværelse. Hvordan være tilstede i alle de gode øyeblikkene som livet har å by på?
Vi kan fort gå glipp av en god varm bamseklem når vi feks både lager mat og rydder ut av oppvaskmaskinen istedet for å vende oppmerksomheten til den lille jenta som har så lyst til «å vise mamma noe».
Og jeg har også lært meg noen verktøy for stressmestring. Den ferdigheten jeg har lært meg og som jeg stadig jobber med er mindfulness. Jeg har selv veldig positiv erfaring med mindfulness og jeg ser at mange av mine pasienter også har det. Det er også godt dokumentert at mindfulness bidrar til bedret stressmestring, bedret søvn, mindre angst og depresjon og ikke minst øket mestringsferdighet i forhold til pågående plager.
Vi kan altså «trene hjernen» vår til å hjelpe oss å mestre det livet vi har på en god måte. Det betyr ikke at vi skal aksptere alt, men det gir rom for valg.
Så kanskje passer det for mange av oss at: «wellbeing is a skill»?
Vi holder mindfulnesskurs 10 oktober. Mer info her.
