Hvis du har barn som har etablert en del usunne matvaner og ønsker å få dem til å spise sunnere, kan disse tipsene hjelpe.
Barn kommer i alle varianter og størrelser. Noen er tynne, kresne og småspiste. Andre er nysgjerrige på all mat og alltid sultne. Noen legger på seg lett og andre kan spise nesten hva det skal være uten at det har noe å si for vekten. Akkurat som med voksne. Barn er heldigvis svært tilpasningsdyktige, og deres matpreferanser er blant annet et produkt av det de har blitt servert. Barn som er eldre enn to-tre år er sanssynligvis svært bevisste på hva de ønsker å spise eller hva de liker og ikke liker. Det kan være en utfordring å endre matvaner hos så store barn, og tid er en suksessfaktor.
Gradvis introduksjon
Å introdusere nye retter til middag bør skje gradvis. En splitter ny ukesmeny fungerer nok ikke så godt for barn. Du vet hva barna dine liker, og kan derfor bevisst velge å introdusere noe nytt som du tror vil falle i smak. Liker barnet kylling, vil kalde kyllingvinger i matboksen ved siden av brødskiven trolig være populært.
Overrask med noe positivt, da vil de trolig være mer positivt innstilt og nysgjerrig på hva det neste blir. Vent heller med det du tror er mer utfordrende, slik at barna ikke blir skeptiske til dine krumspring i matveien og ikke vil samarbeide.
God smak og fristende utseende motiverer
Helse er som regel ikke en motivasjonsfaktor for barn, og bør kanskje ikke nevnes i det hele tatt. Kroppsvekt er irrelevant å introdusere for barn i barneskolen. Smak og fristende utseende på maten er derimot det du må spille på overfor barn. Bruk fargesterke grønnsaker, det er som regel fristende. Mange barn liker bedre rå grønnsaker. Server ulike grønnsaker hver for seg i skåler eller på et stort fat, slik at de selv kan velge de typene de liker. Du kan også lage en dipsaus ved siden av. Bruk for eksempel dipmiks som er beregnet til å bruke til potetchips eller tilsvarende snacks og server det sammen med grønnsaker. Det er ofte populært.
Gutter kan være opptatt av å bli store og sterke, bli bedre i fotball eller slå kameraten sin på ski. Jenter som er aktive innen en idrett kan også være opptatt av å være i god form. Det kan brukes som en motivasjonsfaktor for å spise mer proteinholdig mat, grønnsaker og frukt for å få viktige vitaminer, eller spise mindre sukker og godteri fordi man blir slapp og sliten av det.
Ikke lag stort vesen ut av ny mat som introduseres
Det kan være lurt å ikke snakke så mye om at «nå skal du få smake på noe godt» eller «nå må du spise opp», «hvis du spiser opp middagen skal du få dessert» osv. Bare server maten dere har laget og ikke forvent noen reaksjon. Ikke press barna til å smake på ny mat hvis de ikke ønsker å smake.
Vil de ikke ha maten kan man si «Er du ikke sulten? – ok da kan du få gå fra bordet så spiser vi andre.» Litt større barn kan man stille litt større krav til enn barn under skolealder. Det er rimelig å forvente at de gradvis smaker på flere matvarer og at de innretter seg i større grad. Dersom du gir barna en mulighet til å ta en skive brød dersom de ikke liker middagen eller ønsker å smake på den, er slaget tapt.
Involver barna i matlaging
Noen velger å ta barna med i matlagingen. Dette kan lettere la seg gjennomføre i helgene når de fleste har mer tid. Dersom dere har et utvalg retter dere kunne tenke dere å prøve, kan barna være med på å velge ut hvilken rett som skal forsøkes først.
Deltakelse i matlaging virker også som en motivasjon til å smake på noe nytt for noen barn. Her må man prøve seg frem til det som kan fungere i deres familie. Ved å la barna delta i planlegging, innkjøp og matlaging kan de lære mye om kosthold, hvorfor man skal spise sunt, hvor mye ting koster, hvordan man tilbereder ulike matretter og de vil etter hvert bli selvstendige unge mennesker som kan ta vare på seg selv og sin egen helse.
Matboksmat og mat etter skolen
Brødmat blir ofte protein- og fettfattig og lite næringstett. I matboksen kan du begynne med å legge til noe mer proteinholdig mat som ostebiter, et kokt egg, kald omelett, kyllingvinger eller karbonader. Det er garantert sukess. Grønnsaker kan du også snike inn, og noen nøtter eller mandler. Så kan du redusere antall brødskiver gradvis.
Alternativt kan du gå over til en annen brødtype, og lage tykkere lag med pålegg av kjøtt, fisk og ost eller egg. Er barna deres glad i middagsmat, finnes det ikke noe mer lettvint enn å lage litt ekstra til middag. La det stå igjen et par porsjoner som de kan varme opp etter skolen, eller dersom det ikke blir tid til å lage middag før de skal ut på fritidsaktiviteter. Kanskje du kan lage et tapasfat til barnet ditt: Legg grønnsaker, nøtter, oliven, druer, oste- og skinkebiter på en tallerken og la barnet plukke det det vil ha.
Vær bevisst på hva du vil at barnet ditt skal spise – fra før det blir født
For deg som leser dette, og ikke har barn ennå eller har spedbarn, så vær klar over at du kan gjøre mye for å forme ditt barns smakspreferanser og matvaner. Det krever at du er bevisst som forelder. Det er dumt å begynne å lage spesiell barnemiddag. Lag vanlig sunn mat og forvent at barna også spiser dette uten noen diskusjoner. Vil de ikke alltid ha de grønnsakene dere har laget så får de ta kjøtt og poteter, kanskje de vil smake neste gang dere har disse grønnsakene. Det at et barn ikke liker blomkål en dag når det er 2 år, betyr ikke at barnet ikke liker blomkål når det er 2 ½ år eller 4 år. Så bare lag det dere ønsker at barna etter hvert skal like. De fleste barn liker heller ikke blåskimmelost, røkelaks, surkål osv når de er små, men så plutselig en dag er dette helt topp. Vi utvikler oss i matveien når vi stadig introduseres for nye smaker og nye retter.
I mange hjem er det blitt slik at de voksne i mange år lager «barnemat» til middag. Mat som de vet at alle vil spise slik at de skal slippe å lage flere middager. Hva har skjedd underveis? Hvorfor har det blitt slik? Er foreldrene fornøyde med kostholdet sitt og med kostholdet til barna? Etablerer de gode vaner for barna og for seg selv? Når har de tenkt til å begynne å lage normal mat igjen? Er det barnas skyld- eller er det foreldrenes skyld? Mange spørsmål og trolig mange svar. Men barn har ikke kunnskap om ernæring eller vet hva kroppen faktisk trenger. Det er derfor foreldrenes ansvar at barna får i seg riktig og sunn mat slik at barna vokser og holder seg friske og sunne i den grad det er mulig å påvirke.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/03/barnogmat.jpg12801920Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2018-02-07 07:44:132018-10-22 17:24:52Hvordan få barna til å spise sunt, – uten protest
Skrevet av klinisk ernæringsfysiolog Inge Lindseth
Journalister og fagfolk omtaler gjerne myalgisk encefalomyelitt (ME/CFS) som en gåtefull sykdom. Det har sammenheng med minst tre forhold. For det første er det ingen enkel test som kan avgjøre om en person har ME, slik som ved diabetes eller cøliaki. For det andre er årsakene til ME uklare. For det tredje finnes det ingen etablert behandling som hjelper de fleste med ME.
Imidlertid gjelder ikke disse tre forholdene bare ved ME. For eksempel er årsakene til mange ulike sykdommer uklare uten at disse sykdommene på langt nær får samme gåtestempelet som ME. Dette gjelder for eksempel kreft, overvekt og stoffskiftesykdom. Selv om man vet mer om hva som er årsaker til sistnevnte sykdommer enn ME, famles det ikke fullstendig i mørke når det gjelder ME heller.
En stadig gjentatt omtale av ME som gåtefull, mystisk og uforklarlig bidrar bare til at sykdommen oppleves som vanskelig å håndtere av helsepersonell og at håpet om en kurerende behandling virker enda fjernere for pasientene det gjelder. Når noe er definert som gåtefullt er det lettere for legen, kanskje først og fremst ubevisst, å gjemme seg bak dette. Resultatet kan være mindre innsats i å finne årsaker til pasientenes plager og mindre tilrettelagt behandling. Her oppsummeres en del forhold som viser at ME ikke er en håpløst gåtefull sykdom, samt hva som er og kan være behandlingsmuligheter etter at en ME-diagnose er satt.
ME er relativt greit å diagnostisere
Det finnes ulike diagnosekriterier for ME, og kriteriene har også blitt endret over tid, slik tilfellet også er for andre sykdommer. ME er en sekkediagnose i den forstand at ME kan være en diagnose man står igjen med etter at en del andre sykdommer er utelukket. «Sekkediagnose» innebærer som regel også at de avvikende funnene hos den enkelte pasient er mindre spesifikke enn for flere andre diagnoser, men denne betegnelsen vil heller ikke si at man ikke har den fjerneste anelse om hva som er årsaken til ME eller hvor riktig diagnosen er for den enkelte pasient.
Vi vet mye om ME
Vi vet nok om ME til at ulike behandlingstiltak bør forsøkes for alle ME-pasienter. Selv om vi ikke kan si at for eksempel ett bestemt virus eller bestemte gener er helt avgjørende for å utvikle ME betyr ikke det at det ikke finnes mye kunnskap om sykdommen. Særlig vet vi en del om sammenhengene mellom ME, mikrober (bakterier, virus osv.) og immunsystemet. Vi vet at det er mange eksempler på geografisk bestemte utbrudd av ME, hvor utbruddet kan knyttes til mikrober, og at mange forteller om at de fikk kyssesyke, matforgiftning eller influensa før sykdommen startet. ME-pasienter har også økt produksjon (og økende med alvorlighetsgrad av sykdommen) av betennelsesstoffer i kroppen, inkludert økt produksjon av stoffer rettet spesifikt mot bakterier fra tarmen. Vi vet også at enkelte rapporterer om stor bedring, om enn ikke varig, når de blir utsatt for behandling som demper aktiviteten i immunsystemet. De fleste opplever imidlertid ikke bedring, eller blir verre, av slik behandling. Dette er bare noen eksempler. I denne artikkelen er det flere eksempler på hvilke biologiske avvik som er observert hos ME-pasienter.
En hypotese for årsakene til ME som tar med ALLE observasjoner
Av ulike årsaker, som ikke kommenteres her, er debatten omkring årsaker til og behandling av ME betent. Forenklet sagt er det to parter som deltar i debatten: De som mener at ME kan og bør behandles med kognitive tilnærminger, og de som mener at biomedisinsk rettet utredning, forskning og behandling er der tyngdepunktet bør ligge. Kognitiv behandling anses av dem som har en biomedisinsk tilnærming som noe som ikke er noe mer nyttig for ME-pasienter enn dem som har andre kroniske sykdommer.
Å skille skarpt mellom «biomedisinsk» og kognitiv tilnærming taler imot etablert kunnskap om hvordan kroppen fungerer, og en slik tilnærming kan vise seg å være mer uheldig ved ME enn ved andre, vanlige kroniske sykdommer, som forklart under.
Fagfeltet psykonevroimmunologi baserer seg nettopp på at nervesystemet kan påvirke immunsystemet gjennom hvordan hjernen oppfatter og responderer på sine omgivelser. Det er for eksempel godt kjent at mentalt stress kan påvirke immunceller via dannelse av stresshormoner, samt at nerveimpulser fra hjernen går direkte til immunceller i milten og kan ha stor påvirkning på disse cellene. Nerveimpulsene sendes via vagusnerven. Mental visualisering har vist seg å kunne påvirke vagusnerveaktiviteten, målt som endringer i hjerteratevariabilitet. Dette er altså ett eksempel på muligheten for at immunsystemet bevisst kan påvirkes av mentale teknikker.
Stress påvirker ikke bare kroppens egne celler. Også mikrober som finnes i kroppen registrerer at det skilles ut adrenalin. Dette er en del av signalene mikrobene baserer sin oppførsel på, og dette kan ha betydning for om mikrobene «irriterer» kroppen eller ikke.
Kroppen skaper symptomer selv
Setter kroppen igang et «gå-i-hi-program» ved ME?
Siden ME har flere fellestrekk med en tilstand som betegnes dauer tyder dette på at det er kroppens respons på omgivelsene som er bestemmende for mange av symptomene, i motsetning til at det er en bestemt miljøfaktor (infeksjon for eksempel) som skaper symptomene direkte. Dauer er blitt sammenlignet med å gå i hi, og er et slags program kroppen kjører der flere ulike kroppssystemer endrer funksjon i «samme retning» samtidig. Programmet har til hensikt å beskytte kroppen mot belastninger. Det innebærer blant annet at de mest nødvendige kroppsfunksjonene får prioritet, samt at hjernen blir påvirket på en slik måte at man har mest lyst til å være i ro – på mange måter det samme som skjer med bjørner om vinteren.
En slik dauer-respons er ikke nødvendigvis uhensiktsmessig ved ME, men vissheten om at det er responser som kan gi mange av symptomene åpner opp for muligheten for at responsen kan være overdrevet (eller ha «hengt seg opp») hos enkelte, og at behandling som modulerer denne responsen kan ha positiv effekt. Dette passer blant annet godt inn i bildet av at noen kan få symptomreduksjon av immundempende behandling, og at det er gode holdepunkter for at det som «trigger» ME er vidt forskjellige faktorer hos ulike individer, men at kroppens respons (dauer) er relativt lik. Grunnen til at langt i fra alle opplever positive effekter av slike immunmodulerende behandlinger er uviss, men det kan være at en slik immundemping blir for grov og lite målrettet, og at negative effekter oppveier de positive (immunsystemet er viktig også for «daglig rengjøringsarbeid»). Eller det kan være at økt immunsystemaktivering faktisk trengs for å begrense negative effekter av mikrober i kroppen, eller for å reparere skader fra ulike belastninger som ME-pasienter måtte ha mer av enn andre.
Nerveinfeksjon og andre immunbelastninger
Vanelzakker har lansert hypotesen om at infeksjon i vagusnerven kan føre til vedvarende og overdrevne signaler til hjernen om at kroppen er utsatt for infeksjon. Vagusnerven er helt sentral for at hjernen skal oppfatte at kroppen er utsatt for forhold som gir betennelse. Som med dauerresponsen beskrevet ovenfor fører dette til at hjernen innstiller kroppen på sykdomsrespons, som i mange tilfeller er helt nødvendig for å håndtere infeksjoner og skader. Men dersom det er riktig at responsen er overdrevet kan det være hensiktsmessig å forsøke å dempe signalene som kommer til hjernen, slik at responsen blir bedre tilpasset den faktiske trusselen.
Det er funnet at ME-pasienter har mer av immunstoffer som reagerer på det bakterielle produktet LPS fra bakterier som lever i tarmen. Dette kan bidra til en enda større betennelsestendens hos ME-pasienter. Dette tyder også på at ME-pasienter har større mengder av bakterier og/eller bakterielle produkter som «lekker» inn i blodet fra tarmen.
Trening responderer ME-pasienter dårlig på. Resultatet er gjerne økte symptomer i flere dager og uker etter en treningsøkt. Dette kan være som følge av at trening tolkes av kroppen som en for stor belastning til at det følges av normale responser, men det kan også ha sammenheng med at økt mengde bakterielle stoffer kommer fra tarmen og inn i blodet, og at dette gir enda større betennelsesreaksjoner hos ME-pasienter enn hos andre. Trening på moderat/høy intensitet gir økt tarmpermeabilitet. Betennelsesreaksjonene som følger av bakterielle produkter kan være bensin på bålet for betennelsestendensen som ME-pasienter allerede er belastet med.
D-laktat og kognitive symptomer
Flere ME-pasienter har ikke bare det som kan kalles klassiske dauer- eller sykdomsresponsmønstre, men har også uttalte kognitive og nevrologiske symptomer som vansker med å prate, forvirring og motorisk (muskelrelatert) dysfunksjon. Det synes dermed som at for eksempel vagusnerveinfeksjon ikke kan forklare alle symptomene som ME-pasienter har. Eventuelt tilhører disse symptomene noe som er en tilleggstilstand som ME-pasienter av eller annen grunn måtte være mer utsatt for enn andre.
De kognitive og motoriske plagene ligner på en annen kjent tilstand: d-laktat-acidose. Denne tilstanden oppstår oftest etter at deler av tynntarmen er fjernet kirurgisk. Redusert opptakskapasitet av karbohydrater i tynntarmen fører til økt fermentering av karbohydrater i tykktarmen og dannelse av økte mengder d-laktat. Friske mennesker bryter ned d-laktat raskt, men ved stor produksjon og redusert nedbrytningskapasitet kan dette føre til de karakteristiske symptomene ved d-laktatacidose. En nylig publisert studie har kartlagt rapporter om d-laktatacidosesymptomer hos ME-pasienter. Konklusjonene til forfatterne er forsiktige når det gjelder hva som er årsaken til de d-laktatacidoselignende funnene hos en rekke ME-pasienter, da det ikke er gjort målinger som bekrefter at ME-pasienter faktisk har økt mengde d-laktat i kroppen. Imidlertid har det i en tidligere studie blitt funnet at ME-pasienter har økt mengde av d-laktat-produserende bakterier i tarmen.
Flere kvinner enn menn
Det er langt flere kvinner enn menn som har ME. Vagusnerveinfeksjon er en av hypotesene som er forenelig med dette, da kvinners vagusnerve fungerer annerledes enn menns. Det er også hormonelle forskjeller på menn og kvinner som kan forklare en eventuell ulik mottakelighet for kroniske infeksjoner.
Kognitive tilnærminger
Kognitiv terapi og mentale teknikker som behandling ved ME er så betent for en del innen ME-feltet at bare å nevne dette som mulige behandlinger kan by på diskusjoner som går godt utenfor det som har med vitenskapelig argumentasjon å gjøre. Men det kan være at man gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis man ikke vurderer slik tilnærming i det hele tatt. I det minste er det vanskelig å se fullstendig bort ifra de relativt mange anekdotiske rapportene om effekten av kognitive tilnærminger ved ME. Dessuten er det støtte fra en nylig publisert studie for at mental trening/kognitiv tilnærming gir positive effekter. Det kan være flere forhold ved gjennomføringen av denne studien som ikke er optimale, men studien er et av få initiativer innen kognitiv/mental tilnærming til ME i form av kliniske studier. Mulig positiv effekt av slik tilnærming – og svakhetene ved denne studien – bør anspore andre til å forske videre på slike tilnærminger, da ingen kjenner det fulle svaret på hvordan eksisterende og framtidige kognitive behandlinger fungerer for ME-pasienter.
Et argument som er framsatt er at kognitiv behandling vil kunne hjelpe for mange pasienter, ikke bare ME-pasienter, og at slik behandling ikke kan kurere det som er selve årsaken til tilstanden. Det vil si at kognitive tilnærminger bare er støttebehandling. Med kunnskapen om psykonevroimmunologi, effekter av placebobehandlinger som narrekirurgi, betingningseffekter og muligheten for at overdrevne signaler fra vagusnerven er en årsak til ME-symptomer, er det imidlertid gode grunner til å vurdere nærmere hvordan mentale teknikker kan «snakke til kroppen». Det vil også være viktig å skille mellom ulike typer kognitive/mentale behandlinger. «Psykologisk» terapi kan være vidt forskjellig fra «mental trening» for eksempel. At «klassisk» psykologisk behandling/kognitiv terapi vil føre til klar bedring ved ME finnes det lite holdepunkter for, og den mye omtalte PACE-studien lider av så mange svakheter at den er av liten verdi som dokumentasjon på behandlingseffekt.
Behandling av ME
Selv om det per i dag ikke finnes noen behandling som på en effektiv måte får de fleste ME-pasienter friske, og det er usikkerhet om hva som er årsaken til ME, bør alle ME-pasienter som minimum utredes for aspekter som har med infeksjoner, immunsystemfunksjon, ernæringsstatus og kognitive forhold/mestringsstrategier å gjøre.
Det er neppe noen god strategi å kaste seg ukritisk over et hvert kosttilskudd, spesialdietter og andre behandlinger som man har hørt at kan hjelpe. Det er heller ikke særlig fruktbart å forsøke ett og ett kosttilskudd i noen uker og gi dem opp hvis man ikke merker bedring. Det er fordi at behandlingen må tilpasses den enkelte og at noen kosttilskudd og andre behandlinger ikke fungerer så godt når de brukes som enkelttiltak. Det kan også være viktig hvilken rekkefølge ulike behandlinger gjennomføres i. I den grad man har mulighet bør derfor lege eller andre fagpersoner med kunnskap om feltet alltid tas med på vurderinger av hvilke tiltak som skal gjøres.
Kosthold
Det er gjort lite undersøkelser av hvilken rolle kosthold spiller i å oppnå bedring fra ME, men siden et bra kosthold er bivirkningsfritt og det finnes noe data på at kostholdsendringer kan gi energiløft også for dem som ikke lider av klar underernæring er det ingen grunn til å ikke jobbe sammen med en ernæringsfysiolog for å sikre god ernæringsstatus og få satt sammen et tilpasset kosthold. Det finnes også indikasjoner fra kontrollerte studier for at kostholdsrelaterte behandlinger gir bedring av ME-symptomer. Slike kostholdstiltak har blant annet til hensikt å redusere mengden LPS og andre bakterielle produkter som kan komme fra tarmen og inn i blodet. Slike stoffer kan komme både fra mikrobene i tarmen og fra mikrober som har vokst på maten man spiser.
Vi vet også at kostholdet kan påvirke tarmfloraen, noe som eventuelt kan ha betydning for de som måtte ha for stor produksjon av d-laktat. Hvordan kostholdet da bør settes sammen – og tilpasses den enkelte – er det for tidlig å si noe sikkert om, men tilskudd av probiotika som har til hensikt å redusere mengden d-laktat har blitt forsøkt med hell ved d-laktatacidose.
Infeksjoner og dysbiose
Behandling av infeksjoner (virus, parasitter, sopp og bakterier) må være individuelt tilpasset, først og fremst basert på laboratoriefunn. Blant en gruppe pasienter med langvarige utmattelsessymptomer som også var positive for antistoffer mot ulike virus (inkludert mononukleose) ble det oppnådd symptombedring av antiviral behandling (valganciclovir). Det er verdt å merke seg at virusene som ble funnet er nevrotropiske (kan gi infeksjoner i nerveceller). Det vil si at funnene passer med hypotesen om vagusnerveinfeksjon. Lignende effekter av antiviral behandling har også blitt observert i andre studier. Interessant nok kan også enkelte influensavirus være nevrotropiske.
Det finnes lite data på behandling av parasitter, sopp og bakterier blant ME-pasienter. Uansett kan slike infeksjoner gi en ekstra byrde for ME-pasienter. Grunnet de mange observasjonene av infeksjon som trigger for ME er tester for infeksjoner, og tilhørende behandling, relevant for ME-pasienter. I en studie ga behandling med antibiotikumet erythromycin positiv effekt for noen av pasientene som deltok.
Vagusnervestimulering og hemming av immunceller i nervesystemet
Dersom det er slik at overdrevne signaler fra immunceller som omgir vagusnerven som gir symptomer hos ME-pasienter, burde medisiner som demper aktiviteten i disse immuncellene gi symptombedring. Ibudilast er en slik medisin, men den har ikke blitt testet ut i kontrollerte studier på ME-pasienter ennå. Lav-dose naltrekson har også lignende effekter på nervesystemets immunceller og det finnes enkelte anekdotiske rapporter om en viss effekt hos ME-pasienter. Begge disse medisinene har effekter på andre celler enn immuncellene i nervesystemet, slik at effekten av medisinene ved ME vil ikke enkelt kunne tilskrives demping av aktiviteten til immuncellene som omslutter vagusnerven. Planten Withania somnifera har også dempende effekter på immuncellene i nervesystemet, men har ennå heller ikke blitt testet ut ved ME.
Det var stilt store forventninger til den seneste norske studien på det immunhemmende middelet rituximab ved ME. Det ble imidlertid ikke funnet noen effekt av dette medikamentet på ME-symptomer i denne studien.
Det er også mulig å stimulere vagusnerveaktiviteten ved å sende elektriske impulser via det ytre øret. Slik stimulering kan ha dempende effekt på betennelsessignaler som sendes via vagusnerven.
Mental trening
Slik som med behandling for infeksjoner, der det gis ulike medisiner avhengig av type infeksjon, må det skilles på ulike behandlinger som har nervesystemet som mål for behandlingen. Tradisjonell kognitiv terapi kan for noen bare bli en ekstra belastning, samtidig som det er få holdepunkter for at det vil hjelpe. Det betyr imidlertid ikke at nerve- og immunsystemet ikke bør forsøkes å nås via endring av tankemønstre/visualiseringer og eventuell annen behandling som endrer hvordan nervesystemet tolker sine omgivelser. Nevnte studie over gir en pekepinn på at dette kan fungere. Det kan uansett ikke betviles at hjernen kan tolke signaler fra miljøet og kroppen på en uhensiktsmessig (tillært) måte, og at disse signalene kan manipuleres til en viss grad. Fra forsøksdyr vet vi at slik «lært» feilkobling kan være så sterk at det skiller på hvilke individer som dør av infeksjon og ikke.
Merk: Denne artikkelen er ikke egnet som råd for hvilke behandlinger som bør forsøkes. Det kan heller ikke forventes at medisinene og behandlingene som nevnes i denne artikkelen vil bli gitt dersom du bestiller time på Balderklinikken. Artikkelen gir en oppsummering av fagfeltet, samt presenterer hypoteser for sykdomsutvikling og mulige behandlinger. Rapporter om effekter av medisiner og andre behandlinger som ikke er publisert i medisinske tidsskrifter må tolkes med stor varsomhet.
Publisert 10. januar 2018, oppdatert 22. jan 2018.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/01/pixabay-free-question-mark.jpg9601920Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2018-01-10 18:42:032019-09-05 11:30:37ME er ikke en gåtefull sykdom
Skrevet av klinisk ernæringsfysiolog Inge Lindseth
Hva ville du sagt til en person som på ditt spørsmål om hvorfor det er uvanlig mange pasienter på legevakten på et bestemt tidspunkt sier: Du skjønner, det har kommet flere pasienter inn på legevakten enn det som har kommet ut?
Det blir gjentatt i det uendelige: Skal du gå ned i vekt må du spise mindre enn det du forbruker.
Dette er selvfølgelig helt riktig.
Helt riktig og samtidig ganske så uinteressant.
Det er like uinteressant som å vite at det har kommet flere inn på legevakten enn det som har kommet ut. Både når det gjelder legevakten og det å gå ned i vekt er et langt mer interessant spørsmål: Hvorfor har det kommet flere pasienter inn enn det som har kommet ut? Hvorfor har den overvektige spist mer enn det vedkommende trenger?
«Han spiste mye mat så det er ikke rart han ble så høy» De færreste har en oppfatning om at et barn vokser i høyden fordi at barnet spiser så mye. Barnet spiser så mye FORDI at det vokser. Hvorfor blir oppfatningen om årsakssammenhenger annerledes når noen vokser i bredden? Hvorfor tas det med andre ord så lite hensyn til hva som kan gjøre at kroppen etterspør mer mat?
Mengde mat og type mat Det finnes få eller ingen holdepunkter for oppfatningen om at overvektige har dårlig kontroll på mengden mat som inntas på grunn av at de mangler selvdisiplin, ikke skjønner når de bør slutte å spise, bare er ekstra glade i mat, har psykiske plager eller av andre mer eller mindre diffuse grunner spiser for mye. Det betyr ikke at en del overvektige kan være «karaktersvake» med hensyn til valg av type mat eller at av mangel på kunnskap eller andre årsaker velger en type mat som ikke er bra med hensyn til vektkontroll. Det kan imidlertid ikke konkluderes med at en overvektig person ville ha blitt overvektig på et hvert smakfullt kosthold fordi at vedkommende ikke har den kontrollen på mengden mat som inntas som normalvektige har.
Kroppsvekten er nøye regulert
De aller fleste normalvektige spiser akkurat så mye de ønsker til en hver tid og likevel opprettholdes omtrent den samme kroppsvekten år etter år. Det er med andre ord helt åpenbart at kroppsvekten er regulert av kroppen selv. Denne reguleringen er ikke fundamentalt forskjellig fra annen regulering kroppen gjør, som for eksempel regulering av kroppstemperatur. Det er mulig å senke kroppstemperaturen ved å oppholde seg ute i kulden, men det betyr ikke at kroppen ikke prøver å gjøre så godt den kan for å få temperaturen opp igjen. Det samme gjelder for vektregulering. Man kan gå ned i vekt ved å forsøke å spise mindre, men man må ikke innbille seg at kroppen ikke kommer med mottiltak for å stoppe vektnedgangen.
Spørsmålet som må stilles er derfor: Hvorfor er appetitten til overvektige forhøyet i forhold til det som er nødvendig for å opprettholde en normal kroppsvekt?
Spontan reduksjon i energiinntaket på 1000 kilokalorier Vi vet en hel del om hvorfor appetitten er forhøyet hos overvektige. Et interessant eksempel på dette er hva som skjer når overvektige går over fra et karbohydratrikt, selvvalgt kosthold til å spise lite karbohydrater. En gruppe overvektige diabetespasienter som hadde et daglig energiinntak på 3111 kcal, reduserte spontant sitt energiinntak til 2164 kcal etter at karbohydratinntaket ble redusert til under 20 gram per dag.[1]
Det kan innvendes at det reduserte energiinntaket i nevnte studie skjedde fordi at den nye maten ikke var like smakfull eller hadde større volum (les: mindre kalorier per munnfull) enn det kostholdet som de hadde før. Dette kan være mulige forklaringer, men forsøkspersonene oppga selv at de ikke syntes at lavkarbohydratkostholdet var mindre smakfullt. Når det gjelder volum var dette neppe noe som kunne forklare redusert inntak. For det første var fiberinntaket høyere på den vanlige dietten (noe som kan brukes som en indikator på energitetthet) og for det andre er rent sukker mer enn dobbelt så volumkrevende som fett. At det var selve mengden karbohydrater som var viktig for vektnedgangen kan på den annen side heller ikke hevdes. Eksempelet viser imidlertid at visse typer karbohydratrike matvarer har en effekt på appetittregulering og kroppsvekt.
Droppe et sunt kveldsmåltid? Pasienter av oss kan ofte trekke fram at de kanskje ikke går så mye ned i vekt som de kunne ha gått ned fordi at de har økt appetitt på kvelden og dermed spiser et ekstra måltid med nøtter eller annet protein- og fettrikt. Hvis alt annet holdes likt er det riktig at de fleste kunne ha gått ned mer i vekt ved å droppe dette måltidet, i det minste på kort sikt. Alt annet holdes vanligvis imidlertid ikke likt. Å droppe dette kveldsmåltidet vil bare øke appetitten til måltidene neste dag, redusere forbrenningen, øke lysten på energirik mat og redusere motivasjonen for å fortsette med kostholdsrestriksjoner. Forskningen på lavkaloridietter viser at en slik tilnærming for de fleste er dømt til å mislykkes i lengden. Med andre ord vil en bevisst reduksjon av kaloriinntaket sette i gang kroppens forsvarsmekanismer, enten det handler om å gjøre deg mer sulten eller å gi deg mindre lyst til å bevege på kroppen.
Hvorfor fungerer lavkaloridietter bra en stund? Lavkaloridietter kan gi en stor vektreduksjon, og for mange er det ikke spesielt vanskelig å gå på en lavkaloridiett en stund. Sultfølelsen er gjerne noe økt, men ikke mer enn at den ganske lett overvinnes av den sterke lysten til å gå ned i vekt. Både av forskere, helsepersonell og den overvektige selv antas det som regel at slike dietter fungerer bra fordi at kaloriinntaket reduseres. Dette blir imidlertid som å si at det gis to eller flere medikamenter samtidig mot en sykdom og at grunnen til at den syke ble frisk var på grunn av kun ett av medikamentene. Når kaloriinntaket reduseres, er det ikke bare kaloriinntaket som reduseres. I studier som er gjennomført endres det alltid på andre faktorer i tillegg, som for eksempel mengden fett og karbohydrater, typen karbohydrater og mengden frukt og grønnsaker.
Dette gjelder også i stor grad når den overvektige på egenhånd reduserer kaloriinntaket: Det er ikke mange brusdrikkende og bollespisende overvektige som ikke kutter kraftig ned på slike sukkervarer når det settes i gang med en stor kalorireduksjon. Den overvektige har dermed gjort minst to ting: Redusert kaloriinntaket OG endret på karbohydratmengden. At det er kalorireduksjonen i seg selv som er årsaken til at det lykkes den overvektige i å gå ned i vekt kan dermed ikke fastslås.
Og så siger kiloene på igjen…. Etter hvert som vektreduksjonen på en lavkaloridiett har pågått en stund og man begynner å nærme seg sitt vektmål, øker gjerne sultfølelsen ytterligere samtidig som man er fornøyd med at vekten er på et relativt bra nivå. Et bryllup med mye god mat, en tur på byen eller en stressende periode på jobb kan gjøre at kalorikontrollen kommer litt ute av syne, og føre til at den tidligere overvektige tippes over kanten av stupet. Om det ved slike begivenheter og perioder i livet spises økte mengder av maten som var del av kostholdet i overvektig tilstand, kan mekanismene som førte til overvekten være tilbake for fullt. Da blir det ekstra vanskelig å motstå neste fristelse i matveien og helsprekken er et faktum. Etter ganske kort tid er vekten tilbake på samme nivå som utgangspunktet. Selvfølelsen har imidlertid nådd et nytt lavmål.
Skal man aldri tenke på kaloriinntaket? Det er ikke nødvendigvis noe galt i å redusere bevisst på kaloriinntaket i en kort periode. Det kan være at du får en raskere vektreduksjon når du gjør dette og at det gir deg den kickstarten du trenger for å komme i gang med trening og blir motivert for å gjøre andre endringer i kostholdet. I teorien kan det også være slik at det skjer endringer i kroppen (feks med tarmfloraen) gjennom et slik opplegg som vil være fordelaktig med hensyn til vektkontroll. Men en slik tilnærming må alltid etterfølges av en plan for hvordan du skal klare å opprettholde vekttapet på en annen måte enn å ha et kalorifokus.
[1] Guenther Boden mfl, “Effect of a low-carbohydrate diet on appetite, blood glucose levels, and insulin resistance in obese patients with type 2 diabetes,” Annals of Internal Medicine 142, nr. 6 (Mars 15, 2005): 403-411
Publisert 20. desember 2017
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/02/vekt.jpg600450Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2017-12-20 10:34:212018-10-22 17:25:46Vektkontroll. Spiller kalorier noen rolle i det hele tatt?
Er det mulig – enda en ny diett? Det kan det være lett å tenke når man får høre om den såkalte FODMAP-dietten. Men, dette er ikke snakk om en ny versjon av lavkarbodiett, lavkaloridiett eller noe annet som er godt kjent fra før.
Med andre ord er det enda en ting som kan være med på å gjøre kostholdet vanskeligere enn det er, og noe som noen kan tjene penger på – og som ikke har dokumentasjon på effekt – eller?
Forskningsbasert
Selv om det allerede er flere som har skrevet bøker om dietten, og kanskje oversolgt hva dietten skal hjelpe på, er FODMAP-dietten noe som har kommet til verden fordi at forskningen har vist at dietten bedrer symptomer hos enkelte som har mageplager. Det er altså ingen diett for hvem som helst i befolkningen, og representerer på langt nær noen vei til å løse alle mulige helseproblemer slik motedietter ofte lover.
Som lege har jeg i mer enn 18 år behandlet pasienter med kroniske tarmlidelser. De siste årene i økende grad også med FODMAP-diett, som forskere ved Monash-universitetet i Melbourne satte på kartet i 2010. Jeg gjør dette fordi at det er et virksomt tilskudd i mitt arsenal av behandlingsmetoder for tarmrelaterte plager.
Hva går dietten ut på?
Forkortelsen FODMAP står for en gruppe fermenterbare karbohydrater og sukkeralkoholer, som forekommer i relativt høye konsentrasjoner i visse vanlige matvarer, som melkeprodukter, brødmat, kål og epler.
Ifølge forskerne Peter Gibson og Sue Shepherd ved Monash-universitetet kan disse stoffene under visse omstendigheter fore bakterier i tynntarmen i for stor grad, slik at det produseres økte mengde gasser eller det kommer økt mengde væske fra blodet og ut i tarmen. Dermed oppstår de typiske «FODMAP-symptomene» som oppblåsthet, luftsmerter og diare. Pasienten vil altså oppleve en tydelig forverring når store mengder FODMAP-matvarer spises. Observasjonen at man reagerer på løk med symptomer som oppblåsthet, eller at uskyldige matvarer som avokado eller epler fører til diare leder gjerne innpå FODMAP-tanken.
Dermed har vi en forklaring på fordøyelsesplager som oppblåsthet. Men hvilken diagnose representerer dette egentlig? SIBO er et uttrykk og en diagnose som kan være med på å forklare hva som skjer i tarmen. SIBO står for Small Intestinal Bacterial Overgrowth – altså overvekst av bakterier i tynntarmen. Bakteriell overvekst i tarmen er fra før kjent for leger som ”Blind-loop-syndrome” som kan skje etter visse tarmoperasjoner, eller ”tropisk sprue” som kobles opp mot visse bakterielle infeksjoner. Årsakene til hvorfor SIBO oppstår er lite kjent, men undertegnede har observert at mange SIBO-pasienter har utviklet symptomer i etterkant av en episode med matforgiftning.
De finnes flere pustetester for å avklare om SIBO foreligger eller ikke. Undertegnende har gått gjennom litteraturen, og det er intet entydig bilde av hvor nyttige slike tester er. De enkleste tiltakene for å bekrefte mistanken går på observasjoner av matreaksjoner, eliminasjoner av mistenkte matvarer, og gjerne såkalte åpne provokasjoner. En nokså entydig provokasjon kaller undertegnende ”DENT- testen”. Opplever pasienten en betydelig forverring av luftplagene eller diareen etter å ha spist DENT eller andre matvarer med sukkeralkoholer er det stor sannsynlighet for overvekst av mikrober i tynntarmen.
Hvordan bli kvitt disse plagene?
Også melkesyrebakterier foreslås i behandlingen. Etter alle årene med SIBO-pasienter har jeg best erfaring med en kombinasjon av diett, melkesyrebakterier og medisinske urter.
Viktig er det å bemerke at langvarige dietter kan være ugunstige for både tarmbakterieflora og psyken til vedkommende. Derfor er det viktig å finne årsaken til matreaksjonene, som ofte synes å være den bakterielle overveksten. Dernest kan bakteriene bli forsøkt redusert i antall i tynntarmen. Ofte øker toleransen for matvarene allerede under den pågående behandlingen. Er bakteriemengden blitt tilstrekkelig redusert bør man kunne leve et normalt liv med et vanlig sunt kosthold.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/09/david-di-veroli-3639.jpg12801920Richard Knobelhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngRichard Knobel2017-09-05 16:13:572019-01-31 17:28:10FODMAP-diett: En ny motediett?
Fostre som utsettes for høye nivåer av vanlige sprøytemidler har lavere IQ enn sine jevnaldrende I det de når skolealder, i følge tre nye studier (1-3).
Studiene, som er gjennomført i USA på rundt 1000 kvinner og deres barn, er langt i fra de første som antyder negative helseeffekter av kjemikalier som det er lov å bruke i landbruket og i andre sammenhenger rundt om i verden, inkludert Norge. Det er tidligere blant annet funnet sammenheng mellom ulike sprøytemiddelingredienser og ADHD, type 2-diabetes (4), Parkinsons sykdom (5,6) og kreft (6-8).
I disse tre nye studiene var det sammenhengen mellom såkalte organofosfater og IQ som ble undersøkt. I det ene studien ble det funnet at barn som ble utsatt for de høyeste nivåene av sprøytemiddelingredienser hadde en IQ som lå sju poeng lavere sammenlignet med dem som hadde blitt utsatt for de laveste nivåene.
Dette tilsvarer IQ-forskjellene man tidligere så mellom dem som var mest eksponert for bly sammenlignet med dem som hadde minst eksponering. Som et resultat av denne forskningen ble bly i det store og det hele fjernet fra bensin, maling og andre produkter. Spørsmålet er om det bør gå på samme måte med mange av stoffene i sprøytemidler som det gjorde med bly.
Det er mulig at sammenhengene som er observert mellom sprøytemidler og helse i flere tilfeller har med at syke mennesker har redusert evne til å skille ut sprøytemiddelingredienser enn friske, eller at de som er utsatt for mest sprøytemidler på andre måter lever usunt. Imidlertid er det flere forhold som tyder på at dette ikke er gode forklaringer. Sammenhengene er fortsatt til stede etter justering for slike faktorer, som for eksempel ulike andre giftstoffer (9) (som tobakksrøyk og polysykliske aromatiske hydrokarboner). Videre er det vist at graden av utskillelse av slike sprøytemiddelingredienser ikke er relatert til hvor lenge man har hatt en sykdom som er forbundet med sprøytemidler, som for eksempel type 2-diabetes (10). Det er også tvilsomt om de som har et sunt kosthold får i seg mindre sprøytemidler enn de som har et mer usunt kosthold da sprøytemiddelmengden gjerne er høyere i grønnsaker og frukt enn i mer usunne matvarer.
Cocktaileffekt
Hvis du til tross for de nevnte funnene er skeptisk til at det er så farlig med sprøytemidler, i det minste i de mengdene vi utsettes for her i Norge, kan det være av interesse å se nærmere på hvordan nivåene for hva som er trygge mengder av sprøytemidler er vurdert. For det første er mye av grenseverdivurderingene satt ut i fra hvilke doser som skal til for å gi lett observerbare skader hos forsøksdyr, som for tidlig død, kreftsvulster eller misdannelser. Om forsøksdyrene blir hyperaktive, får lavere IQ eller får diabetes i relativt høy alder blir sjelden tatt med i betraktningen når grenseverdiene settes. For det andre blir slike stoffer sjelden testet mer enn ett av gangen. Danske forskere viste i et forsøk at tre ulike stoffer ikke ga noen negative effekter på forsøksdyr, mens når forsøksdyrene ble utsatt for de samme tre stoffene på samme tid ga dette hormonforstyrrelser.
Hva bør du gjøre?
Vårt råd er at du er føre var når det gjelder sprøytemidler og velger økologisk mat der du kan. Om du ikke velger å kjøpe all maten økologisk kan denne listen være en guide til hvor du har mest igjen for å velge økologisk.
Referanser
1. Maryse F. Bouchard mfl., «Prenatal Exposure to Organophosphate Pesticides and IQ in 7-Year Old Children», Environmental Health Perspectives (2011), http://ehp03.niehs.nih.gov/article/fetchArticle.action;jsessionid=B4208A478BEB8BC54E6D275DD1011CC6?articleURI=info%3Adoi%2F10.1289%2Fehp.1003185.
2. Stephanie M. Engel mfl., «Prenatal Exposure to Organophosphates, Paraoxonase 1, and Cognitive Development in Childhood», Environmental Health Perspectives (2011), http://ehp03.niehs.nih.gov/article/fetchArticle.action;jsessionid=B4208A478BEB8BC54E6D275DD1011CC6?articleURI=info%3Adoi%2F10.1289%2Fehp.1003183.
3. Virginia Rauh mfl., «7-Year Neurodevelopmental Scores and Prenatal Exposure to Chlorpyrifos, a Common Agricultural Pesticide», Environmental Health Perspectives (2011), http://ehp03.niehs.nih.gov/article/fetchArticle.action;jsessionid=B4208A478BEB8BC54E6D275DD1011CC6?articleURI=info%3Adoi%2F10.1289%2Fehp.1003160.
4. Duk-Hee Lee mfl., «Low dose of some persistent organic pollutants predicts type 2 diabetes: a nested case-control study», Environmental Health Perspectives 118, nr. 9 (september 2010): 1235-1242.
5. F Kamel mfl., «Pesticide exposure and self-reported Parkinson’s disease in the agricultural health study», American Journal of Epidemiology 165, nr. 4 (februar 15, 2007): 364-374.
6. Caroline M Tanner mfl., «Occupation and risk of parkinsonism: a multicenter case-control study», Archives of Neurology 66, nr. 9 (september 2009): 1106-1113.
7. L Orsi mfl., «Occupational exposure to pesticides and lymphoid neoplasms among men: results of a French case-control study», Occupational and Environmental Medicine 66, nr. 5 (mai 2009): 291-298.
8. Brian C-H Chiu mfl., «Agricultural pesticide use and risk of t(14;18)-defined subtypes of non-Hodgkin lymphoma», Blood 108, nr. 4 (august 15, 2006): 1363-1369.
9. Rauh mfl., «7-Year Neurodevelopmental Scores and Prenatal Exposure to Chlorpyrifos, a Common Agricultural Pesticide».
10. Joel E Michalek, Norma S Ketchum, og Ram C Tripathi, «Diabetes mellitus and 2,3,7,8-tetrachlorodibenzo-p-dioxin elimination in veterans of Operation Ranch Hand», Journal of Toxicology and Environmental Health. Part A 66, nr. 3 (februar 14, 2003): 211-221.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/03/ja-ma-216495.jpg10801620Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2017-08-01 17:47:182018-10-22 17:27:31Lavere IQ på grunn av sprøytemidler
Jogging er en populær treningsform, og noe som mange gjør i større grad når vinter går over i vår og sommer. Enten man trener for maraton eller kun for mosjon vil ensidig belastning kunne føre til ulike smertetilstander. Kne og legg er spesielt utsatt hos joggere. Typisk kommer slike plager om man øker intensiteten i treningen, går over fra for eksempel skigåing til løping for brått, eller ved gjentatt belastning over lang tid. Disse problemene kalles benhinnebetennelse i legg og runner´s knee (løperkne).
Benhinnebetennelse, også kalt periostitt, sees hos både løpere, hoppere og utøvere av ulike hallidretter. Under og etter aktivitet kjennes en murrende smerte på innsiden av leggen. Når tilstanden først oppstår er ikke smertene spesielt intense, men forverres om man ikke legger om treningsregimet eller får riktig behandling. Over tid kan det gå over til hvilesmerter, smerter som vedvarer etter aktivitet.
Årsaker
Det er ofte en kombinasjon av ulike årsaker. Benstilling, løpeteknikk og overbelastning vil kunne resultere i tretthetsbrudd i tibia, forandringer i senestrukturen i leggmuskulaturen (tendinopati) og betennelse i benhinnen (periostitt). Musklene soleus og flexor digitorum longus sine senefester ligger langs innsiden av tibia, og er ofte overbelastet og anspent hos personer med benhinnebetennelse.
Runner´s knee gir diffuse smerter på utsiden av kneet. Under aktivitet og når man beveger på kneet kjennes smertene. Mange beskriver også en følelse av at senen på utsiden av kneet “knepper” om man strekker eller bøyer kneet. Runner´s knee forverres også over tid om man ikke får riktig behandling eller tar grep selv.
På utsiden av låret har vi et senedrag som kalles tractus iliotibialis. Musklene tensor facia lata og gluteus maximus fester i dette senedraget. Ved gjentatt belastning av disse musklene kan man etterhvert få stramme og korte muskler. Dette skaper et større spenn over senedraget, og ved gjentatte bevegelser i kneet (jogging) oppstår det gnisninger på utsiden av kneet som over tid blir smertefulle.
Hva bør du gjøre?
Problemet med disse plagene er årsaken. Det er ofte de mest aktive som får dette og de har sjelden lyst til å redusere aktivitetsnivået sitt. Det anbefales å tilpasse skotøy og løpeunderlag. Riktig såle, god demping og mykere underlag reduserer belastningen på benet. En vurdering av benstilling og løpeteknikk kan også minske anstrengelse av de involverte muskelgruppene.
Det kan i tillegg være gunstig å få fysikalsk behandling for disse plagene. Hos Balderklinikken benyttes akupunktur, kopping og massasje ved slike lidelser. Målet med behandlingen er å avspenne relevant muskulatur som igjen vil kunne lindre smertene og får deg raskere tilbake i joggeskoene.
Et tilpasset kosthold kan være med på å redusere betennelse i kroppen, og på denne måten gi bedring også av benhinnebetennelser. Balderklinikkens ernæringsveiledere vurderer hva som bidrar mest til betennelse i ditt kosthold, samt gir deg forslag til mat og måltider som kan virke betennelsesdempende.
Vitamin B12, også kalt kobalamin eller bare B12, er et vitamin som må tilføres gjennom kosten (eventuelt tilskudd) som alle andre vitaminer. Det inneholder grunnstoffet kobolt, og er et av åtte vannløselige B-vitaminer. B-vitaminer er viktig for nydannelse av celler og for næringsomsetning i kroppen. Noen av B12s spesifikke roller er å inngå i dannelsen av arvestoffet vårt, samt i syntesen av lipider.
Hvor mye trenger du?
Anbefalt inntak av B12 er for voksne 2 mikrogram per dag. Ved å eksempelvis spise 200 gram kjøtt vil denne mengden nås. Barn under ti år blir anbefalt et lavere inntak (men det er ikke skadelig å spise mer).
Hvor finner du det?
Det er bare bakterier som kan lage B12. Slike bakterier finnes blant annet i magen/tarmen til drøvtyggere. Etter at B12 er dannet av disse bakteriene blir vitaminet absorbert i tarmen og fraktet videre ut i kroppen. På denne måten kommer B12 inn i kjøttet vi spiser. Bakteriene som lever i tarmen til mennesker produserer også B12, men produksjonen er liten. Det meste lages også lenger ned i tarmen enn der B12 tas opp.
I kosten finnes B12 i animalske matvarer som for eksempel egg, fisk og kjøtt. Selv om innholdet av B12 nesten er tilsvarende i egg og kjøtt, er opptaket av vitaminet svært lavt fra egg (omtrent 5 %).(1) Det samme gjelder for melkeprodukter: Mengden B12 er lavere enn i kjøtt, og både omdanning av melk til andre produkter og produksjonstiden (låve til bord-reisen) fører til at mye av vitaminet forsvinner. Dette er en del av forklaringen til at det er relativt vanlig med B12-mangel også blant lakto-ovo-vegetarianere. Mengden og opptaket av B12 fra fisk er omtrent likt som i kjøtt. Oppvarming av mat, særlig i mikrobølgeovn, vil redusere mengden B12.
«Lister over B12-innholdet i matvarer kan ikke brukes som grunnlag alene for hvordan man legger opp kostholdet»
Siden opptaket av B12 varierer så mye avhengig av hvilken matvare det er snakk om og hvordan matvarene er behandlet, vil lister over B12-rike matvarer ikke kunne brukes som grunnlag alene for hvordan man legger opp kostholdet med hensyn til å dekke behovet for B12. Om du har et variert kosthold, som også inneholder noe kjøtt og fisk, skal det imidlertid mye til for at du får i deg for lite B12. Dersom du på den annen side har et kosthold som ikke er særlig variert, du ikke spiser kjøtt eller andre matvarer som både inneholder en del B12 og som tas opp lett i kroppen, bør du vurdere å ta kontakt med lege for å måle B12- mengden i blodet, og eventuelt få veiledning av ernæringsfysiolog.
Hva hvis du er vegetarianer?
Vegetarianere – også de som unngår melk og egg – får i seg noe vitamin B12 av den grunn at bakterier som lever på maten vi spiser har produsert vitaminet. Mengdene i slik vegetabilsk mat er imidlertid altfor liten til å komme i nærheten av det anbefalte inntaket. Ved å spise en del gjærede matvarer kan man riktignok få i seg en del mer. Men det gjelder slett ikke alle gjærede matvarer. Det fermenterte/gjærede soyaproduktet tempeh kan inneholde alt fra litt mindre enn mengden i kjøtt til klart mer, mens mange andre gjærede produkter inneholder så små mengder at det ikke har praktisk betydning. (2)
Alger kan også inneholde B12, men også her varierer mengden sterkt. Grønt sjøgress (tang og tare) av typen enteromorpha og porphyra spises en del rundt om i verden og kan inneholde klart mer vitamin B12 enn for eksempel kjøtt (opp mot 64 mikrogram per 100 gram er målt). Andre algesorter inneholder ingen målbare mengder av vitamin B12. Algen chlorella inneholder biologisk aktivt vitamin b12, men med store variasjoner i mengde blant kommersielle produkter. (3) Når det gjelder spirulina, aphanizomenon og nostoc inneholder disse en del vitamin B12, men dette dreier seg om pseudovitamin B12 som er biologisk inaktivt i mennesker. (3)
Med andre ord skal du som vegetarianer ha god kunnskap både om ernæring og god oversikt over enkeltmatvarer for å kunne få i deg nok B12 uten å ta kosttilskudd.
Hvor godt hjelper B12-tilskudd på B12-status?
Om mage-tarmfunksjonen er slik den skal, vil mengden vitamin B12 fra et variert kosthold være tilstrekkelig for en god B12-status. Imidlertid er det flere tarmsykdommer som kan føre til dårligere opptak, noe som også er en av grunnene til at en del leger anbefaler B12 i injeksjonsform. Imidlertid er det klare holdepunkter for at vitamin B12-sprøyter svært sjelden vil være nødvendig. (4)
Over 60-års alder vil mange ha større behov for vitamin B12. Dette er som regel på grunn av atrofisk gastritt, som er ganske vanlig blant eldre, og som gjør at mindre mengder B12 blir frigitt fra maten i magesekken. Tilskudd av vitamin B12 vil fungere omtrent like bra som hos yngre da opptaket av fritt vitamin B12 ikke er redusert. (5)
Hva bør B12-konsentrasjonen i blod være?
Det er viktig å huske på at normalområdet for konsentrasjonen av et vitamin eller mineral i blodet ikke er det samme som aksjonsgrensen. Det vil si at det i flere tilfeller kan være grunn til å forsøke å øke eller senke nivået av et næringsstoff, selv om konsentrasjonen er såkalt «normal». Normalområdet for B12 er 170-650 pmol/L. Det er holdepunkter for at B12-nivåer under 260 pmol/L kan ha sammenheng med ikke-optimal helse. (6) Imidlertid finnes det for lite data til å komme med relativt sikre anbefalinger for hvilket nivå som er forbundet med optimal helse, og hvordan dette varierer fra menneske til menneske.
For å finne ut mer om ditt eget optimale nivå, kan B12-målinger suppleres med andre målinger som sier noe om funksjonell mangel. Metylmalonylsyre er et stoff som naturlig forekommer i kroppen, og er (indirekte) avhengig av B12 for å bli omdannet til andre stoffer. En forhøyet konsentrasjon av dette stoffet kan derfor brukes som ytterligere indikasjon på B12-mangel.
Er det noe grunn til å ta store doser B12?
Ved sykdom finnes det teoretiske årsaker til å ta større doser enn det som er anbefalt over. Imidlertid er det foreløpig lite eller ingen holdepunkter fra kontrollerte studier for at dette vil gi bedring av spesifikke tilstander.
Referanser
1. A. S. Levine og A. Doscherholmen, «Vitamin B12 Bioavailability from Egg Yolk and Egg White: Relationship to Binding Proteins», The American Journal of Clinical Nutrition 38, nr. 3 (september 1983): 436–39.
2. M.j.r. Nout og F.m. Rombouts, «Recent Developments in Tempe Research», Journal of Applied Bacteriology 69, nr. 5 (1. november 1990): 609–33, doi:10.1111/j.1365-2672.1990.tb01555.x.
3. Fumio Watanabe mfl., «Vitamin B12-Containing Plant Food Sources for Vegetarians», Nutrients 6, nr. 5 (5. mai 2014): 1861–73, doi:10.3390/nu6051861.
4. «Peroral behandling av vitamin B12-mangel», Tidsskrift for Den norske legeforening, 12, åpnet 28. april 2017, http://tidsskriftet.no/2016/01/kommentar-og-debatt/peroral-behandling-av-vitamin-b12-mangel.
5. H. W. Baik og R. M. Russell, «Vitamin B12 Deficiency in the Elderly», Annual Review of Nutrition 19 (1999): 357–77, doi:10.1146/annurev.nutr.19.1.357.
6. Eliyahu H. Mizrahi, Emilia Lubart, og Arthur Leibovitz, «Low Borderline Levels of Serum Vitamin B12 May Predict Cognitive Decline in Elderly Hip Fracture Patients», The Israel Medical Association Journal: IMAJ 19, nr. 5 (mai 2017): 12.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/05/annie-spratt-156487.jpg10801622Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2017-05-31 07:37:412018-10-22 17:27:55Vitamin B12 – en hurtigguide
I en studie ble det funnet at mennesker som har en opplevelse av å ha mindre enn optimal helse får større symptomer av å bli utsatt for forkjølelsesvirus enn de som har en opplevelse av bedre helse.
Man kan tenke seg flere årsaker til dette funnet. For eksempel kan det være slik at immunsystemet til dem som får større symptomer reagerer hensiktsmessig – det vil si at immunsystemet blir mer aktivert og dermed gir større symptomer – fordi at deres kropp er mer utsatt for negative effekter av slike virus. Imidlertid er det flere funn i studien som tyder på at andre forhold spiller en større rolle, eller at nevnte forklaring ikke er riktig i det hele tatt.
«På den annen side var det mange av dem som vurderte helsen som dårlig som fikk forkjølelsessymptomer, selv når de ikke hadde noen påvisbar infeksjon»
Det interessante er at selv om mange av dem som vurderte helsen som god fikk immunsystemaktivering av å bli utsatt for et forkjølelsesvirus var det mange av disse som ikke opplevde symptomer på forkjølelse. På den annen side var det mange av dem som vurderte helsen som dårlig som fikk forkjølelsessymptomer, selv når de ikke hadde noen påvisbar infeksjon (målt som antistoffer mot det aktuelle viruset før forsøket startet), mens dette skjedde i langt mindre grad hos dem som hadde en bedre oppfatning av egen helse. Totalt sett, uavhengig av om forsøkspersonene fikk påvist antistoffer eller ikke, var det slik at de som hadde skåret sin helse som god/ok opplevde tre ganger så store symptomer som de som skåret egen helse som utmerket/veldig bra, etter at de hadde blitt utsatt for viruset (og blitt informert om det).
Forfatterne av studien diskuterer utfordringene i å tolke disse funnene, og selv om det ikke helt kan utelukkes at de observerte symptomene var en hensiktsmessig reaksjon sett i forhold til deres immunsystem- og helsetilstand, åpner slike studier opp for et annet syn på sykdomssymptomer enn det som er vanlig: Hva du både på et bevisst – og på et mer ubevisst plan – tenker om din egen helse kan ha betydning for hva slags symptomer du får, også når det gjelder noe så «enkelt» som en forkjølelse. Det kan også være at kroppen/immunsystemet har tillært seg responser på ulike mulige trusler som er overdreven i styrke, og at disse kan avlæres.
Det finnes ulike metoder som er utviklet med hensyn på å avlære kroppen reaksjoner som ikke er hensiktsmessige, men foreløpig er forskningen på dette kommet kort. Det man imidlertid kan gjøre dersom man har ulike sykdomssymptomer er å huske på at kroppen kan sende deg signaler som du i teorien kan påvirke selv. Bare vissheten om dette i seg selv har potensial til både å gi deg reduserte symptomer, samt en kropp som reagerer mer hensiktsmessig på ulike belastninger og påvirkninger.
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2016/01/art_item-2.jpg390500Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2017-05-12 07:55:472018-10-22 17:28:35Egen helseoppfatning kan avgjøre om du opplever sykdomssymptomer
Irritabel tarm-syndrom gir symptomer som diare, forstoppelse og generelt mageubehag. Ny forskning gir innsikt i hva som er årsaker til tilstanden og hvordan den best kan behandles. Les mer
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/02/sliten-1.jpg334500Richard Knobelhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngRichard Knobel2017-03-08 09:13:152019-01-31 17:28:48Utmattet, smerter og mageubehag (irritabel tarm)
Av klinisk ernæringsfysiolog Inge Lindseth, Balderklinikken
Nytten av å gå på en eliminasjonsdiett kan være stor. Samtidig kan en slik diett kreve mye av deg. Derfor er det viktig at du gjør det riktig når du først setter i gang, slik at du får best mulig betalt for innsatsen.Les mer
https://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2017/02/sitroner.jpg333500Inge Lindsethhttps://balderklinikken.no/wp-content/uploads/2018/09/Balderlogo.pngInge Lindseth2017-02-28 16:46:212018-10-22 17:30:29Har du startet, eller skal du starte eliminasjonsdiett hos oss? – Husk på dette
